Skaper oslosk parklandskap på Klosterenga

Klosterenga park er den største skulpturparken i Oslo siden Vigelandsparken. Her er syv grunner til at landskapsarkitekt Rainer Stange mener parken er både herlig og vellykket. 

Med lokal stein og stedegne planter har Klosterenga park i Gamlebyen, Oslo, endelig åpnet. Parken er en skulpturpark, planlagt og påbegynt av skulptør Bård Breivik (1948-2016), på 1980-tallet. Arbeidet har stoppet opp i 30 år, men nå er parken ferdigstilt. 

Foto: Rainer Stange
>

Været, Oslo og Gamlebyen strålte om kapp da Klosterenga park åpnet denne helgen. Skulpturparken til Bård Breivik er endelig ferdigstilt. Dermed har Oslo øst ikke bare fått sin første såkalte «A-park», som betyr at den skal vedlikeholdes like tett som Studenterlunden i Karl Johans gate, men også ørretbekk, skulpturpromenade og vannlekeplass. 

– Åpningen var grandios. Det var tusenvis av mennesker innom og ungene bare elsket alt vannet i sommervarmen. Det var som et 17. mai-tog og ungene kastet av seg klærne og svømte overalt. Som landskapsarkitekt kan man verken si eller fatte på forhånd at en park fra første stund kan bli så vellykket, sier Rainer Stange, prosjekteringsgruppeleder for Klosterenga park og én av grunnleggerne i Dronninga landskap, til Arkitektur. 

>

Syv faktorer av herlighet

Stange var selv med på åpningen i helgen og presenterte der «de syv herlighetsfaktorene» han mener parken gir befolkningen i Oslo. Her er dem: 

1. Topografisk perfekt stigning 

Parken strekker seg fra Galgeberg forbi Oslo fengsel og nedover mot Grønland og Botsparken. Området har dermed omtrent 30 meter fall mot sørvest. 

– Dette er en solvarm li og ingen nordvendt skråning. Du har perfekt nivellering og skaper en sakte stigning som gir perfekte forhold for gående, sier Stange. 

Han legger også til at alt i prosjektet er kortreist og gjenbrukt. Samtidig er alle materialene «oppbrukte» i arbeidet – ingen ressurser gått til spille. 

– Det er grus fra Østlandet og ombrukt stein fra andre prosjekter. Har håndverkerne hatt stein til overs har vi funnet andre steder i prosjektet det kan brukes. Vi har tenkt litt som når du lager mat av det du har i kjøleskapet. Dette har vært krav fra kommunen, men skjer også fordi vi er opptatt av at et parkprosjekt i Oslo skal snakke «oslosk» – og ikke være kun en generisk park. 

Rainer Stange, prosjekteringsgruppeleder for Klosterenga park og én av grunnleggerne i Dronninga landskap, viser Arkitektur modellen av Klosterenga i Dronningas lokaler i Kvadraturen. 

Foto: Torbjørn Tumyr Nilsen

2. Åpningen av Hovinbekken

Gjennom hele parkområdet sildrer nå Hovinbekken. Den kommer opprinnelig fra Lillomarka, nord for byen og har blitt åpnet oppstrøms i tidligere millionprosjekter, som Jordal, Ensjø, Hasle, Økern og Bjerkedalen park. På Klosterenga er det vannspeil, foss og rislende bekkeløp. 

Åpning av bekkevassdrag er prioritert politikk i Oslo, Asker og Bærum.

– En ting er fjorden og vannet der, men å åpne opp disse bekkene, med rent bekkevann som sprer liv er helt magisk. Vannet er liv både for naturen og menneskene som skal bruke parken. At vannet kommer opp i dagen, vil også skape en kontroll med vannkvaliteten. Forbipasserende vil nå kunne avsløre om det skjer akutt forurensing. 

Det første Stange og Dronninga gjør i et nytt prosjekt er å se om det er vann der. Hvis ikke graver han det opp, eller lager nye vannelementer. Allerede nå lover Stange at det kan ha flyttet bekkeørret og kanadisk røye inn i bekkeløpet på Klosterenga.

– Fisken kommer fra Jordal-området og slipper seg nedover i elveløpet med en gang man åpner opp. Kanskje de første fiskene slapp seg ned i natt, kanskje de kommer i morgen. Annet småkryp og ender har allerede kommet, forteller han. 

3. Breiviks kunst i minimalistisk versjon

Klosterenga park ble tenkt ut og påbegynt av kunstneren Bård Breivik på 1980 og 90-tallet. Parkarbeidet ble imidlertid stoppet etter et politisk byrådskifte på 1990-tallet, men etter at Breivik døde i 2016 har Oslo kommune igjen bevilget penger til å fullføre parken.

Kunsten i prosjektet er integrert i bekken og har fått navn som Kilden, Sortebekken, Stilla og Grotta. 

– Grotta er det mest magiske. Der samles både vannet og alle uttrykkene parkene skaper. Det er litt maksimalisme, men fy fader så gøy det er! Det er 1800-tallsmaksimalisme laget med dagens teknikker. 

Billedhugger Kristian Blystad har vært ny kunster på prosjektet. Arkitekt Jørn Skaaret har, ifølge Stange, passet på at lekenheten fra 1980-tallet fortsetter inn i vår tid. Men Kunstparken trengte også en ordentlig «gartner», forklarer han. 

– Det var opprinnelig en litt pratesyk og maksimalistisk park, som vi har prøvd å «ta litt ned» ved å roe ned overmøbleringen og integrere med ny og eksisterende natur. Blystad har også et mer minimalistisk blikk på parken. 

– Hvordan har dere integrert de 40 år gamle planene med en park for 2020-tallets behov? 

– Vi har valgt å ta Breivik og 1980 og 90-tallet på alvor. Samtidig har vi laget en komposisjon hvor vi har tegnet elementene ut på nytt. Tenk at du istandsetter en film fra 1980-tallet som du skal vise på kino i 2023. Vi måtte modernisere parken til de teknikker, regler og behov vi har i dag. 

Grotta er den enkeltdelen av Klosterenga park Rainer Stange sitter mest pris på: – Grotta er det mest magiske. Der samles både vannet og alle uttrykkene parkene skaper. Det er litt maksimalisme, men fy fader så gøy det er! 

Foto: Rainer Stange

4. Offentlige turveier 

Parkens plassering mellom bydeler som Grønland, Tøyen, Kampen, Galgeberg og Gamlebyen gjør at den også vil bli et viktig turområde. Stange beskriver turveiene som «sverdslag» mellom bydelene. I tillegg lages det nye snarveiforbindelser og stier i landskapet. 

I parken ligger det fra før steiner fra hele landets fylker som skal plasseres på nytt langs gangveien Jarlegata – de 20 steinene skal plasseres fra Svalbard i nord til Østfold i sør. Denne delen av parkarbeidet er enda ikke ferdigstilt. 

– Her er vi direkte inspirert av de franske 1800-tallsparkene i Paris. Oslos arkitektur og spesielt i dette området er preget av 1800-tallet. Da trenger vi en del av parken som har 1800-talls «touch» i modernisert 2023-utgave, sier Stange. 

5. Ut i det grønne

Alle trær som var i parken fra før er registrert og dokumentert av arborist. De har beholdt 74 parktrær som kan stå i 100-200 år til. Noen trær er hugget for å få åpnet bekken, samtidig som det har plantet 375 nye stedegne trær og busker. 

– Det er kun Oslofjord-vegetasjon. Jeg har fått lov å bruke lokale arter som fagerrogn, hornved og trollhegg. Dette er arter jeg har ønsket å bruke i 30-40 år – sånne fine vanlige trær, som samtidig er litt uvanlig. Disse sortene er som god vin som blir bedre og bedre jo mer kjent du blir med dem. De er ikke som rododendron som bare «flasher ut» om våren. 

– Hva med vegetasjon langs bakken og ved bekken? 

– Det er et hierarki av grønt med trær, busker, frukttrær, har vi urteplanter fra Oslofjorden i form av storkenebb, fredløs og bekkeblom. I tillegg har vi iris, aks, gullstjerne, vårkål og hvitveis. Det er hundretusenvis av disse småplantene som skal skape den frodigheten i landskapet vi ønsker, men det tar tre år før de kommer skikkelig opp. 

Det skal ha vært tusenvis av mennesker innom parken i løpet av åpningshelgen. Her fra selve åpningsarrangementet på fotballbanen som er integrert i anlegget. 

Foto: Rainer Stange

6. Belysningsplan i hierarki 

Kommunen, Dronninga og lysdesigner Zenisk har vært opptatt av å lage en trygg park for alle årstider. 

– Det er ikke like opplagt på en junidag som denne, men vi vil skape en sikker park for alle beboere til alle tider på døgnet – hele året. Det er derfor nøye utvalgte lyskilder fra moderne uttrykk til fakler og de klassiske Oslo-lyktene. 

7. Gjennomtenkt møbleringsplan

Det er satt opp 33 benker i områdets sørlige del, samt søppelkasser, sykkelstativer og toaletter. Idrettsbanen er beholdt, men er blitt bedre integrert, som en del av parkplanen. 

– Det er ikke kjøpt inn et eneste lekeapparat. Vi vil at ungene skal leke ved vannet og bekken er verdens beste lekeplass. Selv savner jeg en uterestaurant, men den kan kanskje komme når en river fengselsmurene.

– Andre ting du savner i resultatet du nå ser? 

– Hadde jeg hatt mer makt ville jeg først fjernet den nevnte fengselsmuren til Oslo fengsel og fått omregulert en privat parkeringsplass som kommunene ikke ville røre. Hadde vi inkludert fengselsområdet, kunne Oslos befolkning her fått en helt ny verden av park, natur og kultur. 

Gangveier og -stier er viktige i prosjektet. Noen er oppgraderte fra tidligere gateløp, mens andre er nyetablerte. Her Jarlegata langs fengselsmuren. 

Foto: Rainer Stange

Park i reparasjonens tidsalder

For Rainer Stange og Dronninga har parkprosjektet vært et gledesprosjekt. De har jobbet med prosjektet i sju år, og tilsammen har parken kostet Oslo kommune 180 millioner kroner. I den perioden har han kost seg med blant annet å få krav om oslofjordsk vegetasjon, men samtidig også blitt ekstra klar over hvor komplisert det er å bygge ny park. 

– Park er like komplekst som et nybygg. Her er det uhyre mange fag, arkeologi, gifteksperter som skal fikse forurenset grunn, vanneksperter, arborister, marksikrere, vann- og avløpsfolk, strømeksperter, krav til universell utforming og kortreist stein. Det er utrolig mange fagfelt og etater! 

– Hva forteller denne ferdigstilte parken oss om fremtidens parkutforming? 

– Vi kan ikke bruke 180 millioner hver gang vi lager en liten park, men den underordnede logikken i denne parken peker mot at vi skal dyrke det stedegne geologiske og geografiske historien. «Terroir» i vinspråket sikter til både jordsmonn, planten, kulturen og klima. Det samme gjelder fremtidens landskapsprosjekter. De må være «terroir» og ikke generisk. Samtidig er dette en reparasjon av bylandskapet – og vår oppgave som landskapsarkitekter er nå å reparere byene. Enten det handler om å få inn stedegne planter og trær, åpning av bekkeløp eller planting av gatetrær i alle gater er vi nå i reparasjonens tidsalder. 

>
>
>