Skulpturgruppen St. Hallvard (1950) er konservert til Rådhusjubileet

Idet vi skriver 2025, er vi inne i nok et jubileumsår for byen vår; det nærmer seg 75 år siden Oslo rådhus ble innviet 15. mai i 1950. Med dette har også kunsten i byggets opprinnelige utsmykningsprogram 75-årsjubileum.

Kategori
Dypdykk
Publisert
Sist oppdatert: 
Foto av Nic Schiølls skulpturgruppe St. Hallvard på fasaden til Rådhuset.
Nic Schiøll, St. Hallvard (1950) på Rådhusets fasade. © Nic Schiøll / BONO. Foto: Mari Bjørge

Tekst: Mari Bjørge

Skulpturgruppen St. Hallvard (1950) av billedhuggeren Nic Schiøll, måler hele ni meter i høyden og er integrert i festbyggets fasade mot sjøsiden. I forkant av jubileet har skulpturene blitt konservert, slik at St. Hallvard skal få ta seg best mulig ut på 75-årsdagen.

Legenden om St. Hallvard - byens skytshelgen

Hallvard Vebjørnsson Den Hellige (ca. 1020-1043), bedre kjent som Sankt Hallvard, ble ifølge legenden drept av pilskudd ved Drammensfjorden mens han forsøkte å redde en gravid kvinne fra overfallsmenn. Han skal ha blitt senket i fjorden med en møllestein, men ved et under fløt liket hans opp på tross av steinens tyngde. Slik fikk han status som lokalhelgen i Viken i Middelalderen og hans minne ble feiret på festdagen 15. mai, St. Hallvardsdagen.

Allerede i 1344 figurerte St. Hallvard i Oslos bysegl, slik han fremdeles gjør i dagens byvåpen (Henriksen 2009). I sin høyre hånd holder han møllesteinen og i den venstre tre piler som viser til at både Hallvard, kvinnen og det ufødte barnet hennes ble drept ifølge legenden (Grønvold, Anker og Sørensen 2000). St. Hallvard er byens skytshelgen og 15. mai har blitt byens offisielle festdag, som av mange i dag omtales Oslodagen.

Alf Rolfsen, St. Hallvard (Fantasi over byvåpenet) (ca. 1950). © Alf Rolfsen / BONO. Foto: Jiri Havran
Else Poulsson, St. Hallvard (1946). © Else Poulsson / BONO. Foto: Ingvild Brekke Myklebust

Konkurransen om skulpturen

Da Oslos nye rådhus skulle utsmykkes var det naturlig nok nærliggende at St. Hallvard og ikonografien tilknyttet ham ble gitt en sentral plass i både interiører og i det offentlige kunstprogrammet. Til skulpturkonkurransen ble det utlyst i alt fem store skulpturoppdrag til byggets fasade, der et av dem var en St. Hallvard-skulptur på sørsiden av festbygget mot sjøen.

Da utkastet av Nic Schiøll (1901-1984) ble valgt for utførelse, var juryens begrunnelse blant annet at skulpturgruppen “fremhever på en naturlig og samtidig fortellende måte helgenskikkelsen i legenden” (Just 1950a: 209). Schiøll hadde bakgrunn fra både Statens håndverks- og kunstindustriskole, Statens Kunstakademi og var i 1923-1924 elev hos Antoine Bourdelle i Paris. Etter dette arbeidet han som billedhugger ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider fra 1927-1936 (Mørstad 2014).

Foto av en modell av St. Hallvard-skulpturen.
Nic Schiølls konkurranseutkast. Foto: Ukjent

Schiøll var altså godt rustet for å ta på seg det store oppdraget med St. Hallvard, som på grunn av verkets monumentale dimensjoner var en teknisk svært krevende oppgave. Forarbeidet med å modellere skulpturene først i leire, for så å gjøre gipsavstøpninger med forloren form, ble utført tidlig i krigsårene. Det gikk med hele 6-7 tonn fransk leire. For å lykkes med oppgaven, måtte det konstrueres et jernskjellett med om lag 3000 trekryss til å forankre massene og holde vekten (Norges Handels og Sjøfartstidende 1941).

Underveis i arbeidet med skulpturgruppen i verkstedet i Kingos gate, ca. 1941. Foto: O. Væring
Nic Shiøll poserer med St. Hallvard. Foto: Wardenær
Foto: O. Væring
Foto: O. Væring

Arbeidet ble ferdigstilt etter at krigens restriksjoner var opphevet og bronse igjen var blitt en fri vare. Skulpturgruppen stod ferdig og montert på sørfasaden til innvielsen av Rådhuset. Den var da landets største bronseskulptur laget av en norsk billedhugger og kunstverket står igjen som Schiølls hovedverk. Schiøll selv har beskrevet at St. Hallvard skulle være den første som ønsker besøkende velkommen til byen (Just 1950b: 188-189).

Historisk foto av Oslo rådhus fra sjøsiden.
Oslo rådhus fra sjøsiden i 1956. Foto: Paul Andreas Røstad / DEXTRA Photo

75 år i vær og vind

Skulpturgruppen består av i alt fem separate deler med hver sin innfesting. Foruten de to båtene på hver side av midtskulpturen, utgjør også glorien øverst en separat del og møllesteinen med kvinnen nederst er én del. Hver skulpturdel har innfestinger som går tvers igjennom fasadeveggen og selve St. Hallvard-skulpturen er montert mot en robust rigg av stålbjelker som er tilgjengelige for inspeksjon fra innsiden i Rådhusets 5.-7. etasje.

Den høye plasseringen på sjøsiden gjør skulpturgruppen både utsatt for vær og vind, og vanskelig tilgjengelig for vedlikehold. Det forklarer hvorfor skulpturoverflatens uttrykk har endret seg mye siden 1950-tallet. Før behandling i 2024, bar overflatene preg av langvarig eksponering i utendørs klima, med sterke kontraster mellom områder med lys, grønn korrosjon og render, og mørkere områder med skorpedannelse. Samtlige av skulpturdelene hadde etseskader på originaloverflaten etter fugleekskrementer og annet smuss.

Før konservering. Nic Schiøll, St. Hallvard (1950). © Nic Schiøll / BONO. Foto: Mari Bjørge
Foto: Mari Bjørge
Foto: Mari Bjørge
Foto: Mari Bjørge

Arbeidet med konservering i 2024

Frem mot Rådhusets jubileumsår, ble det utført omfattende rehabilitering av hele byggets fasade med tilbakeføring av bygningsdetaljer til opprinnelig utførelse. Konservering av St. Hallvard ble da gjennomført mens det var tilgjengelig stillas rundt skulpturene. På grunn av skulpturgruppens monumentale størrelse, ble arbeidet utført over hele seks stillashøyder og det pågikk over en periode på syv uker.

Foto av Rådhuset i Oslo tildekket av et stort stillas på sjøsiden.
Foto: Mari Bjørge

Konservering i omgivelser langt over bakken setter begrensninger for valg av metode, da alt nødvendig utstyr må være enkelt og håndterlig å ha med seg opp i stillaset. Etter en vurdering av ulike behandlingsmetoder i planleggingsfasen, landet vi på at det enkleste her var det beste; rensing med manuelle metoder, som vi med sikkerhet vet at gir gode resultater, og som vi har lang erfaring med ved behandling av bronseskulpturer i Oslos byrom.

Underveis i konserveringsarbeidet. Foto: Mari Bjørge
Foto Elin B. Tangevold
Foto: Mari Bjørge

Skulpturoverflatene er grundig rengjort og renset mekanisk med bruk av ulike håndverktøy som stålbørster og skalpeller. Slik har vi fått bort skadelig smuss og skorper som setter seg på overflaten. Vi har etterstrebet å jevne ut kontraster mellom ulike korrosjonslag. Enkelte steder der det blanke metallet under overflaten var eksponert, har vi repatinert ved kjemisk retusjering.

Etter konservering. Foto: Mari Bjørge
Foto: Mari Bjørge
Foto: Mari Bjørge

Formålet har ikke vært å rense bort alt av korrosjonsprodukter, men å jevne ut overflaten slik at skulpturene fremstår med en edel patina som samsvarer bedre med opprinnelig uttrykk. Voksing av overflaten bidrar til dette, og beskytter samtidig mot nye overflateskader og korrosjonsdannelse. Vi har brukt en mikrokrystallinsk voks med høyt smeltepunkt som påføres etter oppvarming av skulpturene, slik at voksen smelter godt inn i porene i overflaten. Varmvoksing er metoden som gir det best holdbare resultatet.

Video: Konservering av Nic Schiølls St. Hallvard-skulptur på Rådhuset

Våre konservatorer har jobbet iherdig i stillasene rundt Rådhuset i flere uker. Her har de vasket, varmet, vokset og polert skulpturen av byens skytshelgen, og sørget for at han vil skinne til 75-årsjubileet sitt!

Konservering av skulptur i Oslo kommune

Voksing for korrosjonsbeskyttelse er en svært vanlig og godt utprøvd metode som har vært brukt av Oslo kommunes skulpturkonservatorer siden 1990-tallet. På den tiden var det Vigelandmuseet som hadde ansvaret for konservering av skulpturene i byens uterom(Gali 2023). Voksen vi har benyttet på St. Hallvard er den samme som er brukt på fonteneskulpturene i Vigelandsanlegget i Frognerparken, og på mange av Oslo kommunes øvrige uteromsskulpturer. Også skulpturgruppene til Emil Lie og Per Hurum i Synken på Rådhusplassen er behandlet med samme metode i de seneste årene.

Med behandlingen vi nå har gjort, er St. Hallvard godt rustet for å tåle videre eksponering for utendørsklimaet i de nærmeste årene. Voksen fungerer som et offerlag på overflaten og vil slites av med tiden. Behandlingen bør gjentas i intervaller, med noen års mellomrom. I kombinasjon med jevnlig rengjøring i sommerhalvåret, vil dette opprettholde en tiltalende patina. Vi ønsker at bronseskulpturene i Oslo kommunes kunstsamling skal ta seg best mulig ut og samtidig være trygge for sine omgivelser. Derfor etterstreber vi jevnlig tilsyn, vedlikehold og konservering av byens uteromsskulpturer.

Når St. Hallvard nå er konservert, og Rådhusets fasader rehabilitert, gjenstår det bare å glede seg til markering av 75-årsjubileet den 15. mai – St. Hallvardsdagen.

Foto av St. Hallvard-skulpturen på Rådhusets fasade.
Nic Schiøll, St. Hallvard (1950). © Nic Schiøll / BONO. Foto: Mari Bjørge

Takk

Stor takk til Nic Schiølls familie for bidrag med fotografier av kunstverkets produksjonsprosess og avisutklipp til denne saken: Janne Schiøll, Beate Schiøll, Kjell Johansen og Nicolay Schiøll-Johansen.

Andre verk av Nic Schiøll i Oslo rådhus

Nic Schiøll har også utført treskurd i eik til Rådhuset: relieffet Sigurd Favnesbane på stolpen mellom hovedinngangsdørene, relieff av byvåpenet med svaner til ordførerpodiet og fem St. Hallvard-relieffer montert på publikumsgalleriets brystning i Bystyresalen.

Kilder

Gali, A. 2023. “Kunstsamlingens direktør gir stafettpinnen videre – intervju med Lise Mjøs”, på kunstsamlingen.no.

Grønvold U., N. Anker og G. Sørensen. 2000. Det store løftet – Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug og Oslo kommune.

Henriksen, V. 2009. “Hallvard den hellige”, i Norsk Biografisk Leksikon.

Just, C. 1950a. Rådhuset i Oslo I. Oslo: Aschehoug og Oslo kommune.

Just, C. 1950b. Rådhuset i Oslo II. Oslo: Aschehoug og Oslo kommune. 

Mørstad, E. 2014. “Nic Schiøll”, i Norsk kunstnerleksikon.

Norges Handels og Sjøfartstidende. 1941, 23. april. “Den største figur fra norsk billedhuggers hånd”.