Tilbake til oversikten

Museumsutstikkeren

I forbindelse med byggingen av det nye Munchmuseet er det avsatt midler gjennom Oslo kommunes kunstordning til et kunstprosjekt. Kunstordningen forvaltes av Kulturetaten, som har ansvar for produksjon av profesjonell kunst til Oslos offentlige rom.

Nyhet01.01.2020

Basert på konkurranseforslag fra de inviterte kunstnerne Matias Faldbakken, Tracey Emin, A K Dolven, Cristina Iglesias, Olafur Eliasson, Ragnar Kjartansson og Adrián Villar Rojas, har en jury enstemmig vedtatt at Tracey Emins The Mother skal oppføres på museumsutstikkeren ved siden av det nye Munchmuseet. Juryen bestod av representanter fra arkitekt, utbygger og Munchmuseet, samt en oppnevnt ekstern kurator.

Se alle kunstnernes forslag presentert nedenfor.

The Nerve, 2018 © Matias Faldbakken
Photo : Ivar Kvaal
The Nerve, 2018 © Matias Faldbakken
The Nerve, 2018 © Matias Faldbakken
The Nerve, 2018 © Matias Faldbakken
The Nerve, 2018 © Matias Faldbakken
The Nerve, 2018 © Matias Faldbakken

MATIAS FALDBAKKEN
THE NERVE

Matias Faldbakkens forslag til museumsutstikkeren er en kobberskulptur basert på den ytre formen til Gamle Aker kirke. Skulpturen blir ni meter høy og skal stå på aksen mellom Mariakirken og Akershus festning. Skulpturen er plassert på et lyst betonggulv - en flate som er laget for å fungere som et utendørs galleri. Kirkeformen er reist vertikalt på det som ville ha vært vestveggen i den opprinnelige kirkens avtrykk.

Gamle Aker kirke er byens eldste stående bygning. Som tenåring brukte Edvard Munch kirken gjentatte ganger som motiv når han øvde på å tegne og male. Kirken var også motivet for hans første oljemaleri. Faldbakkens skulptur binder sammen Oslos historie, arkitektur og den pågående byutviklingen som Bjørvika er en vital del av. Den representerer en fusjon av en eksisterende grunnform i Oslo med et viktig motiv fra selve begynnelsen av Munchs virke som kunstner.

Faldbakkens kirke synliggjør hvordan rom for metafysisk overskudd og fundering ikke tas med i moderne byplanlegging, mens åndelige samlingssteder var et høyst offentlig anliggende i tidligere tider. Videre setter THE NERVE Edvard Munchs tidligste impulser som maler i dialog med det nye Munchmuseet. THE NERVE vil fungere som en påminnelse, ikke om mesterverkene i Munchmuseets samling, men om hvor det hele begynte.

Matias Faldbakken (1973) er forfatter og billedkunstner med base i Oslo. I sitt arbeid bruker han et bredt spekter av medier. Han dekonstruerer og undergraver former, eksperimenterer med språk og omformer funnede objekter. I hans arbeider finner vi både kunsthistoriske, pop-kulturelle og litterære referanser. Faldbakken har utstrakt internasjonal utstillingsvirksomhet bak seg og arbeidene hans er kjøpt inn til offentlige samlinger i hele verden.

Det foreslåtte kunstverket utnytter hele utstikkeren og inkluderer både en skulptur og et landskap designet som et utendørs galleri. Materialene som skal brukes er stål (U- og H-bjelker), kobber, fliser og heller av lys, støpt betong. Dimensjonene på skulpturen er 4,4 x 9 x 8,5 meter.

The Mother, 2018 © Tracey Emin
Photo: Richard Young
The Mother, 2018 © Tracey Emin
The Mother, 2018 © Tracey Emin
The Mother, 2018 © Tracey Emin
The Mother, 2018 © Tracey Emin
The Mother, 2018 © Tracey Emin
The Mother, 2018 © Tracey Emin
The Mother, 2018 © Tracey Emin

TRACEY EMIN
THE MOTHER
(vinnerforslaget)
*The Mother

The Mother sits on Museum Island
Her legs open – towards The Fjord
She is welcoming all of nature
She is the companion of the Ghost of Munch

The Mother sits like a Sphinx
Waiting for the tide
Looking out to sea – protecting the home of Munch

The ice winds blow – Snow falls – but The Mother is always there
Protecting with hope cradled in her hands

The Mother –
They sit cradled between her thighs – sheltering from the sun and wind*

Artist’s statement Tracey Emin CBE

Den syv meter høye bronseskulpturen The Mother sitter knelende ved enden av museumsutstikkeren. Hendene hennes holder varsomt rundt noe vi ikke kan se, og ryggen er vendt mot museet som strekker seg opp mot himmelen bak henne. The Mother sitter vendt mot fjorden, og inspirerer besøkende til å speide sammen med henne mot horisonten.

Det er mange bronseskulpturer i Oslo, og de fleste er menn på sokler. Emin bruker det velkjente materialet og den samme teknikken, men endrer sjangerens fokus radikalt ved å avbilde en naken, sårbar og anonym kvinne. Denne skulpturen viser ikke til individuelt maskulint heltemot; tvert i mot blir hele museumsutstikkeren omdannet til et sted for ettertanke og hyllest av femininitet og allmenne matriarkalske verdier.

The Mother sitter som en sfinx som venter på tidevannet. Ifølge kunstneren er skulpturen en slags følgesvenn for Munchs ånd. Hun gir symbolsk beskyttelse til stedet som huser hans livsverk, det nye Munchmuseet bak henne, og ønsker alle besøkende som kommer fra fjorden velkommen inn.

Tracey Emin (1963) bor og arbeider i London, England og i Frankrike. Kunsten hennes handler om betroelser; hun bruker hendelser i sitt eget liv som inspirasjon til kunstverk som strekker seg fra maleri, tegning, video og installasjon, til fotografi, broderi og skulptur. Emin avslører håp, ydmykelser, feilslag og framgang i oppriktige og noen ganger hudløse verk som ofte både er tragiske og humoristiske på en gang. Emin er bredt anerkjent på den internasjonale kunstscenen og har hatt en omfattende utstillingsvirksomhet i hele verden.

Juryens vurdering: *Emins forslag om en stor, sittende kvinneskikkelse vendt mot fjorden vil utvilsomt bli et slående syn på tuppen av museumsutstikkeren og mot bakgrunnen med bylandskapet og arkitekturen i Bjørvika. Med sin umiddelbare og intuitive tilnærming virker skulpturen på samme tid nær og majestetisk, sårbar og storslagen. Tittelen The Mother antyder en moden, beskyttende figur og verket minner oss om de allestedsnærværende motivene av kvinner og akter i Munchs kunst. Som en ikke-idealisert avbildning av en kvinne, laget av en kvinne, har verket også en tydelig feministisk dimensjon.

Juryen tror at dette forslaget vil appellere til et bredt spenn av besøkende og at The Mother har potensiale til å bli et stedsspesifikt landemerke og et symbol ikke bare for Munchmuseet, men også for Oslos havneområde. Tracey Emin har beundret Munch hele livet, og hans kunst har vært en viktig inspirasjon for henne gjennom mange år.

Juryen har derfor enstemmig vedtatt at The Mother skal oppføres på museumsutstikkeren.*


Kunstverket er en mørk brunpatinert bronseskulptur. Dimensjonene er 7 x 4,5 x 4,5 meter. Skulpturen skal plasseres i den sydlige enden av museumsutstikkeren.

between the mornings, 2018 © Team A K Dolven
Photo: Vegar Moen
between the mornings, 2018 © Team A K Dolven
between the mornings, 2018 © Team A K Dolven
between the mornings, 2018 © Team A K Dolven
between the mornings, 2018 © Team A K Dolven
between the mornings, 2018 © Team A K Dolven
between the mornings, 2018 © Team A K Dolven

A K DOLVEN
BETWEEN THE MORNINGS

A K Dolvens prosjektforslag between the mornings er en øy, et gulv, et innerom ute, med gulvplanker i sort sten. Det vil kunne sees på lang avstand, men vil også gi opplevelser på nært hold. En høy, tynn og skinnende strek i bybildet markerer dette stedsspesifikke kunstverket som en nål på et kart. Den høyreiste, smale stålkonstruksjonen reflekterer omgivelsene ettersom været endrer seg - den glimrer og speiler klarværslyset, mens den går i ett med gråværshimmelen. På nært hold oppdager man at nålen er et ur, og dets dype slag kan høres og føles som en puls hvert sekund. Tiden synliggjøres gjennom smale vinduer i konstruksjonens nedre del, der en en-meter lang pendel svinger taktfast. Svingningen av en meter er alltid ett sekund.

Noen få meter bortenfor står det en marmorseng med stripet overflate laget av Fauske marmor. Litt lenger unna, mot vannet, står det en annen, men mye større seng. Overflaten på denne minner om himmelen en tidlig morgen eller en sen kveld.

Sammen med tid, lyd og de fysiske elementene i Dolven´s verk , blir også de besøkende på gulvet og deres handlinger deler av kunstverket: Man kan hvile på marmorsengene eller lene seg mot veggen i samme sorte sten, og oppleve solnedgangen. Gulvet kjennes trygt og varmt. Når det er mørkt kan man bruke de høye lampene over marmorsengene som leselys eller slå dem av for å se nattehimmelen. Når man skal gå vil lys fra urets indre lede en over det åpne gulvet på øya, og hjem igjen.

A K Dolven (1953) bor og arbeider i Oslo og Lofoten. Dolven arbeider med flere medier som maleri, skulptur, fotografi, performance, installasjon, film og lyd. Arbeidene hennes veksler mellom det monumentale og det minimale, det universelle og det helt nære. Mellommenneskelige forhold og samhandling er sentrale i hennes virke. Dolven har hatt mange utstillinger ved et bredt spenn av institusjoner og gallerier over hele verden.

between the mornings er en stedsspesifikk skulptur - øya, besøkende og tiden som forløper utgjør sammen skulpturen. Dekket skal lages av sort sten, sengene av fauskemarmor, nålen og uret i blankpolert rustfritt stål, mens pendelen er i mørkt tre, i tillegg til lyd og belysning. Øya har samme lengde, og uret har samme høyde som det nye Munchmuseet.

Team A K Dolven - Element Arkitekter, DIFK, Koka Nikoladze, Sensorteknikk

The Wilderness and the Labyrinth, 2018 © Cristina Iglesias
Photo: López de Zuribia
The Wilderness and the Labyrinth, 2018 © Cristina Iglesias
The Wilderness and the Labyrinth, 2018 © Cristina Iglesias
The Wilderness and the Labyrinth, 2018 © Cristina Iglesias
The Wilderness and the Labyrinth, 2018 © Cristina Iglesias
The Wilderness and the Labyrinth, 2018 © Cristina Iglesias

CRISTINA IGLESIAS
THE WILDERNESS AND THE LABYRINTH

Cristina Iglesias foreslår å gjøre museumsutstikkeren til en villmark. På avstand vil det se ut som den siste urørte flekken i byhavnen. Iglesias ser for seg et område der besøkende kan gå rundt i et villniss av vegetasjon. Utstikkeren blir transformert til et utemmet sted med trær, stier og små voller. Besøkende kan rusle fra det veldig urbane og inn i et område som på samme tid er tilsynelatende vilt og naturlig, kaotisk og overgrodd, konstruert og tilrettelagt.

Midt på utstikkeren finner besøkende en paviljong med to innganger; en fra byen og en fra sjøsiden. Konstruksjonen har form som en labyrint med vegger av basrelieff som illuderer vegetasjon. Et innebygget vanningssystem tilfører vann som sildrer nedover veggene. På fire steder er det smale, skyteskåraktige vinduer i enden av gangene, mot nordøst, sør, sørvest og nordvest; med utsyn mot fjorden, parken og byen. Disse utkikkspunktene er rammet inn av utstikkerens villmark, noe som forsterker inntrykket av å være omgitt av naturen samtidig som man er i et slags indre rom. I labyrinten er det blindveier, og en rekke speil inne i konstruksjonen gjør opplevelsen enda mer kompleks. Kantene på utstikkeren skrår ned i vannet, slik at man kan bevege seg helt ned til vannkanten.

Cristina Iglesias (1956) er en spansk installasjonskunstner og skulptør med base i Torrelodones ved Madrid. Iglesias utfordrer skulpturbegrepet i sine arbeider, som ofte tar form av omfattende og omsluttende installasjoner man kan bevege seg inn i. Hun er kjent for sin bruk av arkitektoniske og litterære referanser, benyttet i samspill med det konkrete stedet hun til enhver tid arbeider på. Iglesias har representert Spania ved flere biennaler. Hun samarbeider med store, internasjonale gallerier og har laget stedspesifikke kunstprosjekter over hele verden.

Kunstverket er en installasjon man kan gå inn i og som bruker hele museumsutstikkeren. Øya er laget av spesialtilpasset topografi, jord, vanntetting, beplantning og et vanningssystem. Labyrintpaviljongen er bygget med basrelieff i bronse, steinfasader, rustfritt stål og vanntilførsel. Dimensjonene på labyrintstrukturen er anslått til 13 x 8 x 3 meter.

By the shore, 2018 © Olafur Eliasson
Photo: Heike Göttert, 2013 © Olafur Eliasson
By the shore, 2018 © Olafur Eliasson
By the shore, 2018 © Olafur Eliasson
By the shore, 2018 © Olafur Eliasson
By the shore, 2018 © Olafur Eliasson
By the shore, 2018 © Olafur Eliasson

OLAFUR ELIASSON
BY THE SHORE

Ved å sette organiske kurver opp mot stramme former formidlet Edvard Munch den romlige dissonansen mellom naturen og det bylandskapet som vokste fram i Europa tidlig på 1900-tallet. Dette er utgangspunktet for Olafur Eliassons forslag til museumsutstikkeren, et landskap i overgangen mellom Oslo havn og bykjernen.

De formelle enhetene i dette bygde landskapet er heller i stort format som gjentas i et komplekst femkantet mønster. Som en kontinuerlig overflate vil de tykke hellene stige opp fra havet og danne et topografisk landskap man kan gå på. Seks typer heller, laget av betong og farget med ulike sorter norsk granitt, skal plasseres i forskjellige høyder for å danne steder der besøkende kan sette seg og betrakte byen og sjøen. 18 steder er hellene erstattet med tredimensjonale, huggede granittblokker. Noen av disse blir til sitteplasser og gir rom for samvær, mens andre vil speile de besøkendes fysiske størrelser.

Munchs kystlandskap Strand og Inger på stranden har gitt inspirasjon til Eliassons prosjekt med sine overgangsstemninger og følelsen av nærhet selv i åpent landskap. Hellenes farger reflekterer så vel variasjonen i norsk granitt som paletten brukt i disse maleriene. Det gjentagende fargesystemet er brukt bevisst for å bryte opp rekkefølgen av selve hellene. Ettersom fargene undergraver sansenes evne til å oppfatte systemets logikk blir det et møte mellom orden og kaos. Eliasson har kommentert hvordan «Munchs kystlandskap er en møteplass for stor skjønnhet og det dypeste underbevisste virvar».

Olafur Eliasson (1967) bor og arbeider i København og Berlin. Arbeidene hans viser en interesse for persepsjon, bevegelse og det sanselige, så vel som spørsmål knyttet til bærekraft og klimaendringer. Prosjektene finner ofte sted utenfor tradisjonelle visningsrom – for eksempel i form av arkitekturprosjekter eller som andre inngrep i det offentlige rom. Siden midten av 1990-tallet har Eliasson gjennomført mange utstillinger og stedspesifikke bestillingsverk over hele verden.

By the shore er et stedsspesifikt kunstverk som skaper et landskap for den nye utstikkeren. Det konstruerte landskapet er laget av prefabrikerte betongheller med knust granitt støpt inn i hellene, granittblokker i forskjellige nyanser og et tredekke. Det planlagte landskapet blir 24 x 67 meter med en helning mot fjorden fra nord til sør.

Our Love, 2018 © Ragnar Kjartansson
Photo: Elisabet Davids
Our Love, 2018 © Ragnar Kjartansson
Our Love, 2018 © Ragnar Kjartansson
Our Love, 2018 © Ragnar Kjartansson
Our Love, 2018 © Ragnar Kjartansson

RAGNAR KJARTANSSON
OUR LOVE

Den tragiske setningen på Ragnar Kjartanssons lysskilt, som skinner med et gulaktig skjær i begge retninger, er hentet fra Edvard Munchs egne notater. Teksten er gjort om til noe mer enn bare skrift; den har blitt gitt en skulpturell form. Skulpturen minner om klassiske lysskilt langs amerikanske landeveier med budskap som «Jesus saves», laget av LED-lys, plast og malt, rustfritt stål. Munchs opprinnelige notat er en papirlapp med store bokstaver skriblet ned uten noe om og men.

Our Love er ikke bare et symbol for Munch, men viser også til vårt felles besvær med de store temaer i livet. Den triste setningen oppsummerer Munchs livsverk, men sier oss også noe om vår egen kjærlighet og kjærlighetssorg, om selve livet og døden - temaer som opptar oss alle, men som vi ofte bearbeider i ensomhet. Munchs notater er fascinerende fordi de viser oss poeten og den konseptuelle kunstneren bak maleren. Kjartansson minner oss om at Munchs malerier dreier seg om å representere ideer og gi dem form.

Skulpturen er en påminnelse om erfaringene, minnene og følelsene som merket Munch og fulgte ham gjennom hele livet. Kjartansson trekkes mot den følelsesmessig fortvilte sinnsstemningen som denne setningen rommer, et uttrykk for sorgens kraft og storhet. Samtidig peker Kjartansson på den humoren vi kan oppleve i møte med Munchs arbeider; «Munch er så gravalvorlig at selv om vi kan føle hans opprivende smerte, så morer den oss samtidig».

Ragnar Kjartansson (1976) bor og arbeider i Reykjavik. Hans kunstneriske virke er mangfoldig. Referanser til filmhistorien, musikk, teater, visuell kultur og litteratur finner plass i hans videoinstallasjoner, performancer, tegninger og malerier. Å late som og iscenesette blir viktige virkemidler i kunstnerens forsøk på å formidle oppriktige følelser og by publikum på en ekte opplevelse. Kjartanssons arbeider er blitt utstilt over hele verden.

Kunstverket er et lysskilt i hvitmalt rustfritt stål, med LED-lys og plastplater med skrift. Dimensjonene er 2 x 3,1 x 0,25 meter.

The Technology of Silence, 2018 © Adrián Villar Rojas
Photo: Caporali Mario
The Technology of Silence, 2018 © Adrián Villar Rojas
The Technology of Silence, 2018 © Adrián Villar Rojas
The Technology of Silence, 2018 © Adrián Villar Rojas
The Technology of Silence, 2018 © Adrián Villar Rojas
The Technology of Silence, 2018 © Adrián Villar Rojas
The Technology of Silence, 2018 © Adrián Villar Rojas

ADRIÁN VILLAR ROJAS
THE TECHNOLOGY OF SILENCE

The Technology of Silence består av design og bygging av en øy der en mekanisk plog og et vanningssystem skal arbeide side ved side og uavlatelig berede grunnen for en innhøsting som aldri vil finne sted. Prosjektet er en videreføring av Villar Rojas’ forskning på landsbygda som et økosystem, tett knyttet til byområder og i konteksten av det som kalles antroposen; den perioden da menneskelig aktivitet har vært den dominerende påvirkningskraften på miljøet. Den mekaniske armen som uopplatelig ploger den kunstige øya representerer sporene etter menneskenes aktivitet på planeten.

Forslaget inneholder tre hovedelementer: Norsk matjord, en mekanisk plog som hele tiden beveger armen i halvsirkler, og et vanningssystem som trekker sjøvann opp for å kontinuerlig vanne den kunstige øya. Øyas beplanting er ikke menneskestyrt. Her kan sporer, frø etterlatt av dyr og fugler, eller planter som finner veien hit av andre tilfeldige årsaker slå rot.

Plogen og vanningssystemet som samarbeider i det uendelige om å ikke dyrke fram noe annet enn furer i jorda midt i bylandskapet er ikke forenlig med logisk fornuft. Villar Rojas’ verk kan bli sett som en taus vanskapning - eller et stumt skrik, lik det Munch malte for over hundre år siden.

Adrián Villar Rojas (1980) er en argentinsk kunstner. Han arbeider med et produksjonsteam som reiser og slik danner et nomadisk studio for hvert nye prosjekt og som han refererer til som sitt «teaterkompani». Hans installasjoner bruker aspekter fra tegning, skulptur, video og musikk for å skape situasjoner der tilskueren kommer inn og blir konfrontert med ideen om vår overhengende utryddelse. Rojas’ omfattende karriere utmerker seg spesielt med hans deltakelse på dOCUMENTA(13) og på biennaler over hele verden.

Det foreslåtte kunstverket utnytter hele utstikkeren. Verket inkluderer et vanningssystem, en mekanisk plog, jord, en betongplattform og saltvann.Verket strekker seg 105 meter ut fra det nye Munchmuseet og måler 35 meter på det bredeste. Den mekaniske plogen har en lengde på 30,5 meter.

Bjørvika, 1934. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum.

Bjørvika, 1934. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum.

Det nye Munchmuseet og den tilgrensende museumsutstikkeren blir liggende midt på den ni kilometer lange Havnepromenaden i Oslo. Museumsutstikkeren vil markere Akerselvas historiske elvemunning, og blir tilgjengelig fra land via en bro fra Havnepromenaden. Fra museumsutstikkeren er det gode siktlinjer, slik at verket vil være synlig både fra fjorden og fra det omkringliggende området.

Juryens ønske for prosjektet er å gi Edvard Munch, Norges mest berømte kunstner, en ramme fra vår tid. Opplevelsen av kunstverket skal stå til Munchs verk, ikke ved synlig likhet, men kanskje ved subtile referanser til verkenes kjerne eller i Munchs ånd. Med andre ord var det ikke ønsket at verket skulle være et direkte portrett eller en bokstavelig hyllest, men snarere en kreativ og fritt assosiert respons til Munchs verk.

Juryen ble svært imponert over det høye kunstneriske nivået i de syv mottatte konkurranseforslagene. Alle forslagene viser sterk kunstnerisk integritet, og førte til lange og interessante diskusjoner under juryeringsarbeidet. Kunstnerne har alle lykkes med å relatere seg til Munchs livsverk, men det er gjort på svært ulike måter. Konkurransen har vist at samtidskunst i det offentlige rom kan gi store opplevelser for et bredt publikum.

Juryen

Andrea Schlieker (juryleder) Kurator for museumsutstikkeren og direktør for utstillinger ved Tate Britain, London

Jon-Ove Steihaug Kurator for museumsutstikkeren og avdelingsdirektør Utstilling og samling, Munchmuseet

Simen Bakken Oslo kommune, Kultur- og Idrettsbygg, byggherre for museumsutstikkeren

Jens Richter Estudio Herreros, hovedarkitekt for det nye Munchmuseet

Bente Kleven LPO Arkitekter, lokal arkitekt for den nye Munchmuseet

Nina Dillingøen ÅF Advansia AF, prosjektledelsen for det nye Munchmuseet

Stein Olav Henrichsen Direktør for Munchmuseet

Eventuelle henvendelser sendes til: postmottak@kul.oslo.kommune.no