Opposisjon og bevaring - intervju med Marthe Ramm Fortun

Marthe Ramm Fortun er én av kunstnerne som er invitert i konkurranse om å lage kunst til Oslo kommunes kunstsamling i forbindelse med hovedstadens byjubileum i 2024. Oppgaven om å skape et verk som går i dialog med byen, både bakover og fremover i tid, er ikke fremmed materie for henne. Senest i fjor høst gjorde hun en stedsspesifikk performanceserie på Alexander Kiellands plass i forlengelse av separatutstillingen Skriver for ikke å skade (2022) på galleriet Femtensesse. Egne handlinger i det offentlige rom ble knyttet opp mot MeToo-bevegelsen og sedelighetsdebatten i Norge på 1880-tallet – et ledemotiv som følger henne videre inn i verket hun utformer til årets Liste Basel: Life Hacks I've Picked up From Death Notices (2023).

Når hun setter seg ned ved et kafébord på Alexander Kiellands plass en tirsdag i slutten av mai, har hun akkurat pakket ferdig en forsending til kunstmessen i Sveits. Men arbeidet har så vidt begynt. Snart drar hun etter for å vise en performance-serie i perioden 12. – 18. juni. Studioet hennes bærer preg av innspurt, forteller hun, det er kaos. Bedre å møtes et annet sted i samme bygg, på Åpent Bakeri.

– Nå jobber jeg med Femtensesse, som er én kvinne, Jenny Kinge. Hun driver galleriet fra 12 kvadratmeter på Ila Pensjonat uten institusjonenes sikkerhetsnett. Hun viser at rommet ikke har noen grenser i utfordrende utstillingsformat i byrommet, og på internasjonale messer. I fjor var det Jennie Bringaker som deltok ved Liste Basel, i år er det meg. Jenny Kinge tar en stor sjanse ved å satse på performance, som bryter med det klassiske messeformatet.

Ramm Fortun er billedkunstner med performance som hovedpraksis, utdannet ved New York University og Higher Institute of Fine Art i Ghent. De siste ti årene har hun jobbet i serier, med repetisjon – da særlig av tekst – som et viktig element. I sitt pågående prosjekt for KORO til Universitetsmuseet i Bergen, Vi skal ikke lage lærebøker, skal hun holde én performance i året fra 2019 til 2028, i tillegg til installasjoner i de vitenskapelige vitrinene. Til hver performance følger foto og tekst, som overleveres til museet.

– Å jobbe i serier over tid gir de tidsbestemte performancene en skulpturell karakter. Jeg har tatt med meg og overført tekst fra én performance til den neste for å kryssreferere steder. Repetisjonen blir som en tidsmarkør.

En annen gjentakelse i arbeidene hennes er den nakne kvinnekroppen – sin egen, men som symbol på noe større. «Det er jo helt uinteressant i seg selv å vandre rundt naken», sa hun i et intervju med Klassekampen i 2022. «Det som interesserer meg er repetisjonen, tida som rommer den handlingen det er å kle seg naken, om det rommet endrer seg over tid.»

– Min erfaring er at på tvers av alder, livssituasjon og sosiale markører, så er det noen motiver fra kunsthistorien som har festet seg hos publikum. Det kan handle om eksklusjon, fordi man ikke er i bildene selv, eller om grunnmotiver fra kunsthistorien som er provoserende i all sin enkelhet – for eksempel representasjonen av den nakne kvinnen.

Kunsthistorien gir innganger til å forstå vår egen samtids vanskeligste spørsmål, sier hun, og refererer til den amerikanske samtidskunstneren William Pope.L.

– Han veksler mellom å gjøre performance og å lage skulpturelle tolkninger av det offentlige rom og den politiske virkeligheten han lever i. Han sier, det handler om å stå i de vanskeligste spørsmålene i sin samtid. Jeg er ikke en messiansk figur som sier, jeg skal løse det, her har du en matpakke. Men jeg sier at man kan stå i et ubehag sammen.

Bevisstheten om å ikke påberope seg andres stemmer går som en rød tråd gjennom kunstnerskapet hennes.

– Jeg vet hva barnefattigdom er, mamma og jeg var trangbodde på Tøyen. Det betyr ikke at jeg har rett til å snakke om det på andres vegne. Jeg kan bare bruke det selvopplevde som en inngangsportal.

I tillegg til sin egen praksis er Ramm Fortun førsteamanuensis ved Kunstakademiet på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Hun peker på paradokset ved å undervise og oppmuntre studenter med åpenbare begavelser innenfor performance, og samtidig måtte kjempe på vegne av uttrykkets bevaring og arbeidsvilkår.

– Performance anses oftest som en del av museenes formidlingsvirksomhet, fremfor å være koplet på fagområdene til konservator og avdelingskurator. Dette går hardt ut over kunstnere, som gjennom live-program ofte er ettertraktede målbærere for likestillings- og inklusjonsspørsmål, for å nå bestemte målgrupper eller for bearbeiding av kollektive traumer. Men hva er igjen etterpå? Både kunstneren og det hen skaper er utsatt for risiko når verket slippes ned i glemselen.

Det er noe hun prater mye med studentene sine om. Hvordan skal de utvikle bærekraftige praksiser og kreve sin rett?

– Så vet jeg at det er de levende verkene som oppfattes som mest interessante. Det forstår jeg, at det er kvalitetsmarkøren. Men nettopp derfor skal verkene bevares. Så får ettertiden bestemme hva av materialet som blir interessant å forske i og vise frem. Men hvis man ikke tar vare på det så går det på dynga.

Det er positivt at Oslo kommunes kunstsamling nylig kjøpte sitt første performanceverk (The Viewers (2019) av Carole Douillard), og at flere av kunstnerne i konkurransen om Oslo byjubileum har performance som uttrykk, selvfølgelig synes hun det. Samtidig:

– Det skulle bare mangle. Det er viktig å ta vare på kompliserte formater som det finnes internasjonal presedens for å bevare. Tate i London er én av de fremste institusjonene for bevaring av performance, med egen protokoll. MoMA har ikke en egen kategori som heter ‘performance’ i samlingen, men de samler og verner om performance gjennom å ta vare på materialet som en performance avstedkommer. Det holder ikke å si at institusjonene ikke har en infrastruktur for bevaring av performance når det finnes internasjonal presedens for å gjøre det.

Per i dag er det KORO og Henie Onstad Kunstsenter som har verk av Ramm Fortun i sine samlinger, begge bestillingsverk. Verket til sistnevnte, ALT HUN ETTERLOT!, består av en serie på fire performancer i perioden 2021–2023 med utgangspunkt i Jean Browns private samling. Arkivet til den amerikanske bibliotekaren inneholder tusenvis av Fluxus-verk og Mail Art – verk som ble distribuert med posten i stedet for å stilles ut og selges gjennom konvensjonelle, kommersielle kunstkanaler.

– Hennes private arkiv flommer over av kunstnere som skrev til henne og ba om hjelp og støtte. Det finnes kunstnere i arkivet som aldri siden har gjort mer enn det ene verket som hun hadde lagt merke til. Arkivet blir som en uhåndterbar samling av ephemera.

I en periode mellom studier jobbet Ramm Fortun som arkivar ved Franklin Furnace Archive i New York. Institusjonen ble grunnlagt av Martha Wilson i 1976, som arkiv og scene for tidsbaserte verk. I arbeidet med Jean Browns arkiv treffer hun igjen mange av kunstnerne som også sendte sine verk til Franklin Furnace Archive.

– Martha Wilson er selv kunstner, og har blant annet jobbet med performance for kamera i form av selvportrett, som hun oppbevarte under senga i mange år. Hun viet sin praksis til aktivisme på vegne av tidsbaserte kunstnere gjennom Franklin Furnace Archives under mottoet ‘on a mission to make the world safe for avant-garde art’ – blant annet gjennom å fungere som plattform for Guerilla Girls, før hun selv ble ‘oppdaget’ og oppnådde internasjonal kunstnerisk anerkjennelse for få år siden.

Ramm Fortun er selv 45 år gammel, tobarnsmor og «ifølge kunsthistorien sett fra et vestsentrisk perspektiv, på vei inn i usynlighetens alder».

– Denne fortellingen føyer seg inn i en institusjonell tendens der bølger av kunstnere som identifiserer seg som kvinner, er skeive eller melaninrike skal ‘oppdages’ av vestlige institusjoner. Det synes jeg er provoserende.

Hun mimrer tilbake til kunstner Lars Laumanns respons til lokalavisen sin, Brønnøysund Avis, da han i 2016 ble tildelt 10-årig arbeidsstipend.

– Han sa noe sånt som, ‘det var jammen meg på tide, jeg har jobbet i årevis.’ Det synes jeg var så fint.

Med verket hun utvikler til markeringen av Oslos 400-årsjubileum neste år ønsker hun først og fremst å finne ut hva det er som skal feires.

– Hvem betaler prisen for festen? Hva fører byfornyelse med seg? Hva er plassene, hva er stedene, hva er rommene der vi beveger oss? Hvem får fritt bevege seg av ordensmakter, hvem får ta plass på museet? Oslos femten bydeler er preget av ekstreme forskjeller. Et jubileum skal ikke handle om å sanere sentrum. Vi må finne ut av sammen hva det er vi skal feire og tåle usikkerheten, sier hun.

– Hvis jeg får stille meg til disposisjon i form av dette verket, så er det ikke bare at anledningen skal brukes til noe, det er ikke et utsmykningsprosjekt. Det er en reell invitasjon til publikum på tvers av byen, med kunsthistoriens spøkelser på skuldrene. Prosjektet skal være godt i gang i jubileumsåret fordi det skal kunne formidle seg selv uten at de som skal oppleve verket blir brukt, og uten at jeg påtar meg en stemme for å snakke på vegne av andre. Dette er ikke et monument.

Hvem som blir plukket ut til å realisere sitt konkurranseforslag avgjøres i slutten av juni i år. Men Ramm Fortun begynte fremføringen allerede i fjor, i form av søknadsteksten til den åpne prekvalifiseringen.

– Jeg mener det er viktig å ta den som leser søknaden inn i verket, at det ikke bare er en skjematisk oversikt. Konkurranseteksten er et manus uten ende. Derfor vever søknaden inn og ut av en poetisk tekst der den som leser staker ut kursen videre.

• Ayatgali Tuleubek
• Hanan Benammar og Mattias Catzler
• Helle Siljeholm
• Sille Storihle