Rådhusjubileet 2025

Da tidligere ordfører i Kristiania, Hieronymus Heyerdahl i 1915 tok initiativ til bygging av Oslo rådhus, var tanken klar: Hovedstaden hadde behov for et ærverdig representasjonslokale som rommet viktige funksjoner et rådhus skulle inneha. Dette var å være et hovedsete for utforming av lokalpolitikk, et tilholdssted for den sentrale kommuneadministrasjonen, og et sted som kunne ivareta byens representative oppgaver. Heyerdahl, som allerede hadde arbeidet med reguleringsplaner i Kristiania, deriblant en vellykket omregulering av Jernbanetorget, ønsket nå å løfte frem Pipervika, i en total endring av hele områdets karakter.

Heyerdahls forslag til nytt rådhus var del av et insentiv i et omfattende stykke byplanlegging. Gjennom den såkalte Vikaplanen ble Rådhusreguleringen sett i sammenheng med en helt ny bydel og et nytt sentrumsnært hovedkvarter for både skipsfart og togtrafikk. Her skulle gateløp mot byen og fjorden åpnes opp i en aksialtenkning med frie siktlinjer til sjøen. De store omveltningene ble også del av utlysningen til arkitektkonkurransen for et nytt rådhus, som for arkitektene derfor betød å utvikle både by og bygg. 

I 1916 forelå idékonkurransen til Rådhuset, og i årene 1917-1918 fulgte plankonkurransen. Høsten 1919 ble avgjørelsen tatt, og de unge arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson ble tildelt oppdraget og ansatt som rådhusarkitekter. Men, prosessen frem til et nytt rådhus skulle vise seg å dra ut i tid. Fra Arneberg og Poulsson leverte sitt vinnerutkast tok det elleve år før byggingen startet, og først i 1931 ble Rådhusets grunnsten nedlagt etter totalt åtte utkast til planforslag.

Med byggingen av Oslo rådhus foregikk det samtidig et betydelig arbeid i å tenke ut et kunstnerisk program som skulle følge arkitekturens skiftende uttrykk. Der kirkekunsten historisk sett var ment å speile kristen teologi og liturgi, og slott og palasser gjerne fremstilte heroiske herskere, var kunstneriske føringer knyttet til rådhus som typologi blant annet tuftet på fremstillinger av borgerlig samfunnsmoral, handel- og næringsvirksomhet, byhistorie og lignende. Allerede på 1200-tallet med fremveksten av borgerskapet i Europas større byer, ble rådhusene et symbol på og et sete for borgernes makt, og billedprogrammene som fulgte rådhusene speilet gjerne dette.

Vinteren 1937 utlyste Oslo kommune en åpen malerikonkurranse med det mål å finne norske billedkunstnere som i første omgang kunne utsmykke den 1400 kvadratmeter store sentralhallen, samt østre og vestre galleri på hver sin side av bystyresalen. Parallelt med malerikonkurransen ble også en skulpturkonkurranse organisert.

I konkurranseutlysningene fremkom ingen krav om tematiske føringer annet enn at det nye rådhuset skulle oppleves samlende for en hel nasjon og inneha leselige og oppbyggelige motiv. Arneberg og Poulsson satt i juryen til begge ovennevnte konkurranser, som for øvrig bestod av mektige talsmenn for det etablerte kunstmiljøet på den tiden, deriblant direktør for Nasjonalgalleriet, Jens Thiis.

I tillegg til konkurranser for billedkunst og skulptur, ble det i byggingen av Oslo rådhus for første gang i landets historie utlyst en offentlig utsmykningskonkurranse for norsk billedvev. Vevnadene var tiltenkt veggene i Rådhusets festgalleri i andre etasje der Arneberg og Poulsson ønsket å henge opp tre billedvever. I motsetning til billedkunst- og skulpturkonkurransene, var det her et spesifikt ønske om at disse verkene skulle skildre hovedstadens byhistorie fra 1600- og 1700-tallet. 

Ved fristen for billedvevkonkurransen i 1940, forelå det 25 innsendte forslag, men på grunn av krigens utbrudd ble ingen vinnere kåret, og en ny utlysning etter krigens slutt ble nødvendig. Etter dette ble kunstneren Kåre Jonsborg kåret som vinner med sine stramme og stiliserte motiv. I samarbeid med Den Norske Husflidsforening (senere AS Norsk Billedvev) og veverskene Else Halling og Sunniva Lønning, ble Jonsborgs vevnader i fellesskap realisert. 

Jonsborgs verk fikk strålende mottagelser, og utløste samtidig flere faglige diskusjoner med positive ringvirkninger i det som ble ansett som en renessanse og et gjennombrudd for norsk monumental billedvev.

Rådhusets maleriutsmykninger ble i all hovedsak utført i årene 1938-1950, mens skulpturarbeidene ble påbegynt i 1936, der de siste stod ferdige først i 1960, ti år etter offisiell åpning. Sett i sammenheng med tekstilkunst og øvrig kunsthåndverk viser Rådhusets flerfoldige kunstprosjekter et særdeles ambisiøst utsmykningsprogram som demonstrerer et betydelig stykke norsk monumentalmaleri-, skulptur-, tekstil- og arkitekturhistorie.