Et felles handlingsrom - intervju med Sille Storihle

Med utgangspunkt i sin kunstneriske forskning på rollespill ønsker Sille Storihle å skape rause rom for debatt når Oslo byjubileum 2024 skal markeres.

Kategori
Intervju
Publisert
Sist oppdatert: 
Person sitter ved et bord med armene i kryss. Foto
Sille Storihle. Foto: Julie Hrnčířová.

Tekst: Linn Carin Dirdal

Sille Storihle er ikke fremmed for kunst i kombinasjon med jubileer. Sammen med Liv Bugge drev hen lenge den queer-feministiske plattformen FRANK, som i 2012 markerte 40-årsjubileet for avkriminaliseringen av homoseksualitet med filmprogrammet Curing Normality. I 2013 hadde den eksperimentelle dokumentarfilmen The Goodness Regime premiere på Kunsthall Oslo, et samarbeid med Jumana Manna i forbindelse med 20 år siden signeringen av Oslo-avtalen. Samme år tematiserte FRANK 100-årsjubileet for kvinners stemmerett gjennom en omreisende utstilling om fotograf og kvinnesaksforkjemper Marie Høeg og publikasjonen Voluspå.

– Når jeg har jobbet med jubileer tidligere har det vært relatert til ting jeg kjenner på kroppen, ting som betyr noe for rettigheter i forhold til mitt kjønn og min seksualitet. Men å skulle gå 400 år tilbake, da begynner det å bli veldig abstrakt. Hvor viktig er det for folk i dag at Oslo ble flyttet fra Gamlebyen til Kvadraturen?

Tre bøker fotografert ovenfra. Foto.
FRANK publikasjoner. Foto: Istvan Virag.

Storihle refererer til den omfattende bybrannen i Oslo i 1624. Kong Christian IV bestemte at gamle Oslo ikke skulle gjenoppbygges etter brannen, men flyttes til motsatt side av Bjørvika under det nye navnet Christiania, oppkalt etter ham selv. Den historiske hendelsen danner utgangspunktet for markeringen av Oslo byjubileum i 2024, hvor Storihle er invitert i konkurransen om å lage et verk til Oslo kommunes kunstsamling.

– Jeg buttet hodet litt mot veggen i starten, det er så lett at man prøver å tilpasse seg oppgaven og antatte forventninger. Men får jeg fire millioner i budsjett så må jeg vite at det er noe jeg virkelig har lyst til å jobbe med. Jeg fant en måte å fortsette undersøkelsen av det jeg allerede er i gang med.

Rollespill som kunstnerisk metode

Storihles pågående kunstneriske forskning handler om live action roleplaying (LARP), også referert til som laiv på norsk. Kort forklart er det rollespill hvor rammer for karakterer, samspill og miljø er avklart på forhånd. Det finnes ulike varianter, alt fra korte chamber-larp, som kun varer noen timer, til spill som går over mange dager. Storihles møte med rollespill var i 2019 da hen deltok i rollespillet Just a Little Lovin’, en del av den nordiske LARP-forgreiningen. Spillet, som er utviklet av Tor Kjetil Edland og Hanne Grasmo, er satt til 80-tallets aids-rammede New York og handler om vennskap, lidenskap og frykten for å dø. Storihle spilte karakteren Kimberly: fotograf, individualist og feminist.

Just a Little Lovin’ ble første gang spilt i 2011, så flere andre har spilt den samme karakteren før meg. Det er spillets natur, at det skal spilles igjen og igjen. For hver gang blir det bearbeidet opp mot konteksten det spilles i, og det blir ofte forbedret ved at folk går inn og omskriver karakteren sin hvis de opplever at noe ikke funker. Det er en prosess som gir rom for medvirkning.

Storihle er utdannet billedkunstner ved Kunstakademiet i Trondheim, og har en master i estetikk og politikk fra California Institute of the Arts. Hens kunstneriske prosjekter er i hovedsak konsentrert rundt bevegelige bilder, og interessen for LARP kom på et tidspunkt hvor Storihle kjente på problematiske mønstre i egne videoarbeider: Uavklarte rolleforventninger fra subjekter, kameraet som kom i veien for historiene som skulle formidles.

– Det queere handler mye om å adressere hvilke normer og strukturer vi opererer i, og jeg forstod at jeg også i egne produksjoner bygde noen strukturer og hierarkier som jeg egentlig ikke ville være i. Jeg kjente, ah, nå har jeg faktisk konstruert noe som ikke samsvarer med måten jeg har lyst til å jobbe på.

Hen ble interessert i rollespills mulige overføringsverdi til eget kunstneriske arbeid. Grunntonen i formatet ga gjenklang, både profesjonelt og personlig: Fokuset i rollespill er ikke på prestasjon, men på spillernes egen opplevelse og erfaring.

– Det var interessant for meg å bli satt i en situasjon hvor man var kreativ og jobbet sammen med andre uten å tenke så resultatorientert. Jeg skulle ikke levere noe til en utstilling, det skulle ikke bli til noe. Det ble en vekker på å tenke strukturelt helt annerledes rundt min egen praksis. Jeg har opplevd det som ekstremt frigjørende å ikke være meg selv, men likevel kjenne at jeg opplever ting, føler ting, er på en reise og lærer gjennom det.

Laiv på film

Storihle har for tiden atelierplass på Kunstnerforbundet, som en del av mentorprogrammet i samarbeid med blant annet Talent Norge. Men i dag er det ikke Oslo Rådhus vi har utsikt til. Samtalen går over et lite bord i hovedstudioet på Frysja kunstnersenter, på andre siden av de sprossede vinduene freser Akerselva av gårde.

Hen byr på kaffe fra en termos, laget av lokalbrente bønner fra Maridalen og brygget i kunstnerboligen Storihle bor i sammen med partner og hund, kun få skritt over tunet fra atelieret. På ene veggen i studioet henger et stort fotografi tatt av Storihle i karakter som Kimberly i nevnte Just a Little Lovin’. Motivet viser smadrede ølbokser og ballonger som piffen har gått delvis ut av, det vitner om restene av en fest. Beina som skimtes i kantene av utsnittet tilhører andre spillere, men vi ser ikke hvem de er.

Røde og hvite ballonger på et rødt gulv. Det ser ut som det har vært fest. Foto.
Just a Little Lovin'. Foto: Sille Storihle.

– I rollespillmiljøet har jeg møtt en del skepsis når det gjelder å filme LARP. Ofte blir rollespill dokumentert på ulike måter, men med god grunn finnes det en viktighet av å insistere på at rollespillet er for spillerne som er med, ikke for et eksternt blikk. Ikke bare er det en sårbar situasjon, du skal være til stede i det du gjør.

Likevel var det film som ble formatet for Storihles første prosjekt hvor hen designet et eget spill. Gruppekritikken (2022) begynte som et pedagogisk eksperiment i samarbeid med studenter ved Filmkunstskolen i Kabelvåg, hvor Storihle har undervist siden 2016. Som tittelen tilsier er filmen basert på et velkjent format fra film- og kunststudier – en gruppekritikk, hvor studenter får kommentarer på eget arbeid fra veiledere og medstudenter. Storihle designet spillet ved å skrive ut ulike karakterer, hvor hver karakter fikk i oppgave å lage et kunstverk. Verket skulle presenteres i form av en gruppekritikk, som igjen ble filmet av et kameracrew – også disse studenter og deltakere i rollespillet.

Før Storihle tillot seg å eksperimentere med formatet hadde hen brukt mange år på å forstå mer om rollespill – vært på konferanser, blitt kjent med folk, fordypet seg i teori, spilt andre spill. Filmen, som ble til over en ti dager lang workshop, har blitt vist flere steder i både Danmark og Norge – senest på Vega Scene i Oslo, hvor blant annet spilldesignerne av Just a Little Lovin’ var til stede.

– Jeg tror de ble overrasket over å se et rollespill som også ble en film. Mange har sagt til meg at LARP på film bare vil se ut som dårlig skuespill, men problemet med Gruppekritikken har nesten vært det motsatte. Folk antar at studentene er seg selv, viktigheten av bra og dårlig skuespill ble borte. Det er interessant.

Video: The Group Crit trailer

The Group Crit trailer. Espen Haslene/Tundra.

Rom for utforskning

I filmen Gruppekritikken opptrer studentene nesten som et ensemble. De riffer av hverandre og jobber sammen for å utforske nyansene av sin egen og hverandres karakter. Når en skrikende Carlos smører inn den nakne kroppen sin med melk og jord, følges det opp med en opphetet diskusjon om hvorvidt det er et stekt verk eller en typisk overfladisk hvit cismann-performance. De føler seg invadert og provosert av Tor, som har laget et hardt BDSM-videoverk «på intuisjon». Han trekker på skuldrene av spørsmålet om hvorfor han har laget det, og kaster et nytt spørsmål tilbake: «How does it make you feel?»

Mange mennesker sitter rundt i ring. Det er et filmcrew rundt dem som gjør opptak. På siden av bildet står det skrevet i store, blå bokstaver: "FILMING IS A PART OF THE GAME."
The Group Crit stills. Foto: Sille Storihle.

Storihle finner frem laptopen, leter gjennom mapper, finner karakterbeskrivelsen av Tor, spilt av Simen Anthony Samuelsen. Karakteren er inspirert av Matthew Barney og Paul McCarthy, og følger i sine forbilders fotspor med en fascinasjon for ting som er store og provoserende i formatene film og skulptur.

– Før jeg skrev ut de ulike karakterene leste jeg studentenes studieplaner, så hva de ville jobbe med i det aktuelle semesteret og brukte det som utgangspunkt. Simen ville jobbe med maskulinitet, så da tenkte jeg, ok, da må jo du få en incel-aktig karakter. Bakgrunnen hans er veldig morsom da, synes jeg, sier Storihle, leser fra det digitale dokumentet foran seg:

– «Tor vokste opp med lesbiske mødre, men det er det ikke mange som vet.»

Mange foto, ark med tekst og posit-lapper liggende oppå hverandre. Foto.
The Group Crit stills. Foto: Sille Storihle.

Hen har vært interessert i om folk føler seg støtt av Gruppekritikken. Scenen hvor Tor-karakteren står i bar overkropp mens en didgeridoo føres inn og ut mellom beina hans som en enorm fallos, for eksempel.

– Den scenen er ganske grenseoverskridende, men det er et eller annet som er viktig med den også. Alt som blir diskutert i Gruppekritikken er reelle problemstillinger. Virkelighetslitteratur, giftig maskulinitet, rasisme, hvithet ... Det man sier og gjør når man er i karakter er ikke ting man trenger å mene selv, det er frigjørende. Alle som jobber i kulturfeltet står jo i PK-diskusjonen på en eller annen måte. Jeg har lyst til å bygge noen rom hvor man kan snakke om de tingene, at det ikke er forbeholdt kommentarfeltene.

Er LARP bare en måte å produsere videoverkene sine annerledes på? Storihle har spurt seg selv noen ganger, men er usikker på hvor viktig svaret er.

– Det viktige er å lage interessante produksjoner, og for meg er det veldig interessant å tenke på noe som design fremfor manus. Med et design streker man opp rammer for at noe kan skje, fremfor å insistere på at noe skal skje. Spilldesign er også transparent og veldig pragmatisk. Hvor mange skal man være, hvordan skal det se ut? Det liker jeg. Det er ikke så psykologisk, det er frigjort fra genitankegangen. Det er orientert rundt en annen form for samspill og samarbeid mellom de som er med.

En åpning for videoverk

Tilbake til Oslo byjubileum 2024. LARP blir en vesentlig del av Storihles konkurranseforslag, uten at hen vil gå mer i detalj på nåværende tidspunkt, én måned før det endelige utkastet skal leveres.

– Jeg er opptatt av kunstens sosiale og politiske rolle. Det har vært flere samtaler i senere tid om kunstneriske verk, hvor det handler om noe som rasistisk eller ei, og hvor jeg føler at diskusjonen strander. Rollespill gir rom for å snakke om ulike problemstillinger, verdier og lag i samfunnet, og ha det gøy i prosessen.

En person sitter i et rom med skråtak og -vinduer. Rundt står utstyr til filmproduksjon. Foto.
Fra FRANK, 2021, redaktør Sille Storihle.

Som videokunstner var det dessuten oppmuntrende å se en utlysning om kunst i offentlig rom hvor det bevegelige bildet kan ha en plass.

– Oslo kommune kjøper ikke så mye videoproduksjon, og kunstmarkedet er fortsatt i stor grad fysiske objekter som har plass i et kunstmarked. For meg er Oslo byjubileum 2024 en mulighet til å lage en produksjon til kommunens kunstsamling, som ikke er tvunget til å være en skulptur. Hvordan kan jeg lage en interessant og viktig prosess for de jeg involverer, samtidig som det også skal være noe som kommuniserer utad? Det vil jeg prøve å finne ut av med dette jubileet.

Les flere intervjuer med bidragsyterne til byjubileet

Et nytt jubileumsverk til byen