Hartvig Nissens skole

Hartvig Nissens skole ble grunnlagt i 1849, og er med det Oslos nest eldste videregående skole og Norges første høyere utdanningsinstitusjon for kvinner. Skolen ble tidlig et samlingspunkt for kvinnebevegelsen.

I 1899 flyttet skolen til sin nåværende plassering på Frogner. Den nye bygningen, tegnet av Hartvig Nissens' sønn Henrik Nissens, har siden vært et landemerke i Niels Juels gate. I 1955 åpnet skolen opp for gutter. Og med opprettelse av dramalinjen i 1969 fikk skolen en sentral posisjon innen norsk kulturliv.

Tre av skolens eksisterende bygg er verneverdig. Disse skal rehabiliteres og omstruktureres til å passe dagens krav til undervisning og fasiliteter. I tillegg skal skolen utvides med to nybygg, et for drama og et for kroppsøving.

Utearealet vil få en betydelig oppgradering med blant annet flere amfier og ny ballbane, og vil fungere som skolegård, park og møteplass for nærmiljøet.

En betydelig samling kunst fra Oslo kommunes kunstsamling har vært utplassert ved Hartvig Nissens skole og har opp gjennom årene satt sitt preg på skolens lokaler og identitet. 

Blant flere kan serien Blad frå Imperialismens dagbok (1971) av Per Kleiva og Bjørn Ransves Stor ape (1982) nevnes. Sistnevnte er et monumentalt maleri plassert i et av skolens fellesarealer – et møtepunkt som blant elevene og ansatte kalles «Apeberget».

Disse og en rekke andre verk vil bli tilbakeført til de renoverte byggene, samt utplassert i nybyggene. Arkitektene planlegger egne nisjer og veggpartier for verkene som har særlig stor kunsthistorisk verdi, noe som skjer i nær dialog med Oslo kommunes kunstsamling og skolen.

Det er videre gjort spesifikke innkjøp med sikte på å supplere den eksisterende kunsten, slik som Punker 2 (1981) av Marit Wiklund. Denne skulpturen ble vist sammen med Wiklunds Punker 1 (1981) i en utstilling ved Unge Kunstneres Samfund i 1981. Punker 1 og 2 er for tiden inne til restaurering.

Ettersom Hartvig Nissens skole er Norges første høyere utdanningsinstitusjon for kvinner, er tre kvinnelige kunstnere invitert til den lukkede konkurransen. Dette poenget forsterkes også av at den eksisterende kunsten på skolen er dominert av mannlige kunstner.

Disse tre ble invitert i konkurransen:

• Lene Baadsvig Ørmen (f. 1984)
• Hanne Friis (f. 1972)
• Andrea Scholze (f. 1988)

Lokasjon

Ettersom verkene som skal tilbakeføres til skolen i all hovedsak plasseres innendørs, har kunstutvalget ønsket å lokalisere det nye kunstverket utendørs i den nye skolegården.

Kriterier

Kunstutvalget la følgende kriterier til grunn for nytt kunstverk til skolen: 

• Kunstverket/ene skal i hovedsak rette seg mot elever og ansatte ved skolen, men den må også kunne fungere som del av et nærområde/nabolag siden skolegården er et offentlig rom mange vil passere og bruke. Skolen fungerer som et lokalt kulturhus på ettermiddag/kveldstid.
• Kunstverket/ene skal ha høy kunstnerisk kvalitet og stå som et selvstendig uttrykk.
• Kunstverket/ene skal ta høyde for at elever og ansatte har ulik kulturell bakgrunn.
• Kunstverket/ene skal forholde seg til sted og kontekst. Dette kan innbefatte skolen slik den fremstår i dag som utdanningsinstitusjon, skolens historikk som progressiv pikeskole og forkjemper for likestilling mellom kjønn, skolens eksisterende samling av kunst, samt ideer og målsettinger som ligger til grunn for den nye skolens arkitektur og uteromsutformingen.

Kunstner Andrea Scholze (f. 1988) får oppdraget om å lage det nye kunstverket til skolen.

Forslaget som Scholze vant med heter "Utsikten mot fremtiden" og vil bli plassert ulike steder i skolegården, i trappeamfiet, under et tre og i en liten eng utenfor dramasalen.

– Andrea Scholzes vinnerforslag spiller fint opp mot den eksisterende kunsten på Hartvig Nissens skole. Hennes apelignende, men likevel, menneskelignende figurer, er på en måte uferdige, som unge mennesker, men samtidig trygge og varme, og noen man får lyst til å lene seg inn mot som en venn, sier rektor ved skolen Hanna Norum.

– Med mine skulpturer ønsker jeg å snakke om sosialt samvær og opplevelsen av tilhørighet. Det er ikke alltid så lett å finne sin plass, å kjenne at man hører til, forteller kunstner Andrea Scholze.

Les mer i pressemeldingen.