Kordan? En samtale med Mia Habib

Dette er noen av spørsmålene danser og koreograf Mia Habib er opptatt av og utforsker i sin kunstneriske praksis. Hun er en av tre kunstnere/kunstnergrupper som er invitert til å skape kunst for Økern, i forbindelse med prosjektet Kunst i offentlig rom og byutvikling. I dette intervjuet samtaler Mia Habib med kunstsamlingens formidler Andrè Gali om kunst og prosjektet HOW, om byutvikling og muligheten for reell medvirkning i vår raskt voksende hovedstad.

– Mia – du har blitt invitert til å gjennomføre et prosjekt som går i dialog med Økern og utviklingen av området. Kan du fortelle oss litt mer om din kunstneriske bakgrunn som danser og koreograf før vi går dypere inn i selve HOW?

– Jeg kom inn i dansen på ganske tradisjonelt vis. Jeg vokste opp i Haugesund og begynte på den lokale ballettskolen da jeg var seks år. Da jeg var 14 ble jeg introdusert for den landsdekkende ballettlinjen på Fagerborg skole i Oslo. Moren min syntes det var litt tidlig å sende en 15-åring til Oslo, men hun ville ikke si nei. Så hun sa at hvis du kommer gjennom audition, ordner med overføring fra Rogaland skoledistrikt til Oslo, at jeg fikk en hybel i Oslo som hun godkjente, og ordnet med studielån og stipend hos Lånekassen så hun ikke måtte betale noe ekstra, da skulle jeg få lov til å flytte. Hun regnet vel ikke med at jeg skulle klare alt det, men det gjorde jeg. Derfra gikk jeg rett til det som da het Statens Balletthøyskole, som nå er en del av Kunsthøyskolen i Oslo.

Da jeg begynte på balletthøyskolen som 18 åring var jeg fast bestemt på at jeg skulle jobbe både som koreograf og danser. For å få til det måtte jeg gå koreografilinja og samtidig trene fullt med danserne. Ved siden av tok jeg noen kurs ved kunstakademiet og musikkhøyskolen. Det var tydelig for meg allerede da at jeg ville være i dansen, men jobbe opp mot andre felt innenfor kunsten.

Det som dreiv meg var dansen i seg selv. Jeg begynte likevel å dra inn temaer som lå utenfor dansen, slik som undertrykkelse og andre viktige sosiale og politiske sammenhenger, men alltid med kroppen i sentrum.

I eksamensforestillingen min i koreografi undersøkte jeg hva som skjer med kroppen og dens fysikalitet når den mister sitt psykologiske speil. Den mest ekstreme utgaven av det er å være på flukt eller i tvungen forflytning.

Jeg tok med meg to dansere på research til et asylmottak hvor vi danset med kvinnene der. Det var en sjelsettende opplevelse der jeg fikk lyst til å slutte med utdannelsen min og jobbe fullt på asylmottak. Det hele ble veldig stort og på kort tid dukket det opp mange etiske spørsmål knyttet til praksisen min; hvordan går man inn i den type kontekst, hvordan møter man kropper og mennesker som ikke har valgt den situasjonene de er i, og hvordan behandler man dette møtet når man til slutt skal ta det inn i en forestillingssammenheng?

Jeg tok erfaringen med meg ut av skolen og ble, uten at det på det tidspunktet var uttalt på, mer og mer opptatt av hvordan jeg kunne bruke den «virtuose» kroppen – som man på balletthøyskolen ble opplært til å utvikle, hvordan vi kunne bruke det vi hadde blitt gode på til å snakke om den undertrykte kroppen, tabukroppen, den usynlige kroppen, kroppen som ikke blir iscenesatt. Dette var utgangspunktet mitt de første årene av den profesjonelle dansekarrieren, både som koreograf, og som danser for andre. Jeg var opptatt av å se kroppen i ulike sosialpolitiske kontekster, og kroppen i andre rom.

– Hvordan så dansemiljøet ut i Oslo på denne tiden? Var denne vendingen mot det sosiale og politiske en generell vending eller noe du var alene om?

– Jeg kom inn i dansemiljøet under et stort generasjonsskifte. Kullet som kom fra koreografi før meg bestod blant annet av Homan Sharifi som trakk i en politisk retning. Hans kull var i opposisjon til elementer i feltet som dreide seg om estetikk, en vending som helt klart skjedde i andre deler av Oslo også – kunstnere ble mer opptatt av det som skjedde i verden. Homan Sharifi brøytet vei, og Verdensteateret. De brakte verden til Oslo gjennom reisene sine og abstraherte inntrykkene på en subtil måte.

Jeg begynte også tidlig å dra til utlandet. Internasjonalt var det mye mer fokus på sosiopolitiske temaer. Samtidig ble man fort stempla av kunstverden som en kunstner som driver med politisk kunst, og så var det fort for eller imot. Jeg måtte sette på skylapper og følge min egen overbevisning. Samtidig var det en brytningstid i dansemiljøet der det ble stilt spørsmål til hvilke kropper som kunne være dansere – miljøet beveget seg bort fra forestillingen om at dansere må være androgyne eller veldig tynn og hvit, det var en tid der man begynte å åpne opp for et større mangfold av dansende kropper på scenen. Mangfoldet er noe helt annet i dag og jeg tenker at jeg er en av de som har vært med å brøyte vei.

– Når var du ferdig på balletthøgskolen?

– I 2003. Jeg kom til Oslo allerede i 1996 og var ekstremt sulten på å se ting. Allerede fra jeg var 15 så jeg alt på Black Box. Der fikk man et klippekort som gjorde at hvis du så alle forestillinger ett år fikk du gå gratis neste sesong. Fordi vi gikk på Fagerborg fikk vi gå gratis på operaen. Jeg så neste alle operaene og ballettene, alle visninger på teaterhøyskolen og balletthøyskolen, og jeg heiv meg med på alt av auditions til musikaler. Jeg har seinere skjønt at referansene mine til hva som har skjedd på scenen i Oslo strekker seg lengre tilbake enn andre i min generasjon og at et bredt tilfang kunstneriske uttrykk har påvirket meg.

– La oss spole frem til i dag – du driver ditt eget dansekompani. Hvordan fungerer det?

– Jeg leder Mia Habib Productions og vi har det som heter kunstnerskapsstøtte, tidligere basisstøtte, fra Kulturrådet. Vi har akkurat fått fire nye år. Det er med blandede følelser at man får støtte når konkurranse mellom gode kunstnere er så hard.

Vi driver kompaniet med fast tilknyttede kunstnere og utvikler prosjekter med de. Vi lager nye forestillinger og turnerer med eksisterende forestillinger. Med driftstøtte har man et mye større handlingsrom for planlegging.

– Du jobber med samme folk over tid?

– Jeg har noen folk jeg har jobbet med over mange år. Lysdesigneren Ingeborg Olerud, lydkunstner og performer, med bakgrunn i filosofi, Jaseem Hindi, som gjør lyd på HOW (Økern). Noen av danserne som er med på HOW nå har vært med tidligere og på andre prosjekter. Urbanist Namik Mackic har både jobbet med How to die Inopinè og På HOW (Økern). Vi tar også nye med i hvert prosjekt – vi har et ansvar i feltet for å skape nye arbeidsplasser.

Vi jobber også med sosiale prosjekter der vi samarbeider med frivillige amatører. I prosjektet All har vi med tre dansere og cirka 80 frivillige. I HOW (Økern) har vi hatt med byggfagelever i en del av prosjektet og profesjonelle utøvere i den andre delen av prosjektet. HOW er et prosjekt med synlige og usynlige lag med ulike utøvere i de ulike lagene.

– Til Økern har du skapt prosjektet HOW. Hvordan har du arbeidet med prosjektet og hvordan relaterer det seg til din øvrige praksis?

– Jeg gjør research på tvers av prosjektene og mange av de henger derfor tematisk og metodisk sammen – de er en del av samme kunstneriske tre. Dette gjelder også HOW.

HOW startet med prosjektet som kom før – How to die Inopinè. Prosjektet ble til som en følge av en invitasjon fra Norrlandsoperaen i Umeå i Sverige som ønsket at jeg skal skulle lage en forestilling der jeg tok med meg lokalbefolkningen på scenen. Jeg hadde akkurat gjort det i et annet prosjekt og var derfor ikke så interessert. For å gjøre oppdraget måtte jeg finne ut av hva jeg faktisk var interessert i å gjøre som involverte lokalsamfunnet i Umeå. Det jeg ville var å ta med meg et sett med spørsmål som jeg tror jeg deler med mange andre: Hvordan i alle dager tar man valg i dagens samfunn og i tiden vi lever i nå? Jeg tenker på alt fra hvordan man kjøper mat i det daglige med alle problematikkene som er knyttet til matvareproduksjon som bakteppe, til hvordan vi kan protestere og endre tingene tilstand? Hvordan kan vi egentlig fortsette, i møte med klimautfordringer og politisk polarisering? For meg handler dette om en form for kulturell panikk og en økologisk sorg vi må håndtere og som jeg hadde lyst til å ta med meg i møte med lokalbefolkningen, og i møte med andre aktører som jobber med disse spørsmålene, folk som jobber med kriminalitet, miljøspørsmål og andre samfunnsaktuelle problemstillinger.

Vi designet prosjektet med en urbanist, en arkitekt og en kunstteoretiker, og en gruppe dansere og lys- og lyddesignere som hadde opphold i Oslo og Umeå. Deltagerne hadde møter med politiet i Umeå, immigrasjonsnettverket i Sverige, Tøyen boligbyggelag, Cicero, Intransit – et studio på arkitekthøyskolen som jobber med katastrofeområder.

Forestillingene om det uventede som et verktøy for endring ble viktig. Jeg tenker at det uventede fungerer som en form for produktiv forstyrrelse. Forstyrrelsen skaper en åpning – en sprekk med et potensial for at noe nytt kan oppstå.

Prosessen ble til forestillingen How to die Inopinè der vi driver på en form for byggepraksis på scenen, der vi bygger med søppel, materialer ingen vil bruke lenger. Vi kaller det intuitiv bygging. I den intuitive byggingen undersøker vi hvordan menneskekroppen og tankegangen vår påvirkes av hvordan rommet bygges, og hvordan tenkningen vår endres når arkitekturen vi omgir oss med endres. Måten vi bygger på, å bygge i felleskap, og forhandle, øyeblikks-forhandlingen, lyttingen, åpenhet for noe man ikke vet hva skal bli, er viktig. Fra denne praksisen har vi utviklet et «Displacement Curriculum» - et pedagogisk format. Det har nettopp blitt en bok publisert på Archive Books i Berlin.

I prosjektet inviterte jeg inn urbanisten Namik Mackic fra Counterfactual. Namik var research kuratoren i How to die Inopinè, og utviklet HOW (Økerns) første del på Filipstad med meg. I HOW (Økern) tar vi med oss noen av praksisene og spørsmålene fra How to die Inopinè inn i det offentlig rom og inn i en byutviklingssammenheng.

How to die Inopinè hadde premiere i Umeå i 2020. I 2021 gjorde vi første del av HOW (Økern) på Filipstad, og nå, i 2022, gjør vi annen del på Økern. How to die Inopinè var en forestilling i en blackbox i Umeå. På Økern tar vi prosessen ut i offentlig rom.

– Hvordan har prosessen vært rundt etableringen av HOW på Økern?

– På utlysningstidspunktet hadde jeg tilfeldigvis kontor på Kloden Teater og en kollega gjorde meg oppmerksom på prosjektet. Da jeg leste utlysningen ble jeg umiddelbart interessert fordi jeg hadde allerede lekt med tanke på å ta med meg noen av dette forestillingsmaterialet ut i offentlig rom. Jeg hadde mange spørsmål. Hva hvis det var noen andre en danserne som bygger? Hvilke skala må vi jobbe på når vi arbeider i offentlig rom? Hvilke andre spørsmål kommer til overflaten hvis vi jobber i offentlig rom? Hvordan endrer opplevelsen av offentlig rom seg når nye kropper eller andre materialer kommer til? Utlysningen var muligheten for å ta prosjektet inn i en ny sammenheng.

– Dere har invitert med dere elever fra bygg- og anleggslinjene i Oslo til dette prosjektet. Hvordan skjedde det?

– Kloden teater er en viktig samarbeidspartner for oss og for dette prosjektet. Kloden er opptatt av hvordan vi engasjerer ungdom og det faktumet at mange ungdom ikke føler at de har et sted å være, og høre til, når man ikke er på skolen eller hjemme. De går på skolen på Økern og bor ofte i området men det er ikke noe mer der.

Kloden hadde allerede begynt å bygge et samarbeid med Kuben videregående skole når vi fikk oppdraget. Når jeg tenkte på hvilke kropper jeg kunne tenke meg å jobbe med på Økern var det elevene på Kuben som ble svaret. Jeg tenkte bygg og anlegg fordi vi bruker bygging. Vi utvidet etter hvert til å jobbe med elever fra flere skole i Groruddalen, og en fra Mysen!

Fellesnevneren til andre prosjekter jeg har jobbet med er at vi også i dette prosjektet prater med ulike grupper i samfunnet om viktige sosiopolitiske problemstillinger, og stiller spørsmålet om hvordan (HOW) vi skal virke, påvirke, leve, endre, skape, i verden og der vi bor.

I prosjektet er målet at vi og de vi samarbeider med skal øve oss på forestillingsevne. Jeg syntes det er et bedre ord på engelsk – imagination, og practising imagination. For at vi i det hele tatt skal kunne se for oss en annen fremtid må vi trene opp forestillingsevnen. Den intuitive byggingen – det at vi ikke vet på forhånd hva vi skal bygge, er også en trening i forestillingsevne.

Et viktig spørsmål for HOW (Økern) var hvordan vi går inn i en byggeprosess med bygg og anleggselever som egentlig har nok med livet der de er nå; de skal lære noe, de kommer gjerne fra familier med lav økonomi så de må jobbe og tjene penger. Hvordan kan vi skape et rom der de skal øve på forestillingsevnene når hverdagen egentlig er fylt opp? Det ble fort tydelig at det måtte være en betalt jobb hvis de skal inviteres inn.

Når vi er privilegerte kunstnere som får et betalt oppdrag fra Oslo kommune og KORO må vi også vurdere hvordan pengene skal brukes. Det handler om hva og hvem vi mener er verdt noe. Det er dette som er HOWs usynlige lag. Hvis vi mener det er viktig å ha med gutta, at det er viktig at vi sammen øver på forestillingsevner, da må vi også kjøpe de fri til å gjøre det.

Vi gjorde invitasjonen til gutta så konkret som mulig – et byggeprosjekt. Greit. Det er kunst. Vet ikke hva det er men det er greit. De kommer på jobb og spør – hva skal vi bygge? Er det et hus, er det et gulv? Vi vet ikke hva vi skal bygge, men vi skal bygge. Greit.

Vi – Counterfactual, jeg og kunstner Trond Solberg som faktisk kan ekte bygging, begynte med noe de var trygge på, noe de kan – med arbeidstøy, verktøy, tømmerstokker, med bygging. Byggingen var likevel et alibi for det andre som skulle skje og etter hvert innlemmet vi nye elementer – koreografiske øvelser der vi gjør ting som kan være litt ubehagelig og flaut, som handler om å forhandle kropper i rom, en type forhandling som også skjer på byggeplassen, som egentlig handler om liv og død – hvis du ikke kan samarbeide kan noen bli skadet. Det var også slik vi forklarte det til gutta, at lytting og forhandling med andre i rommet er noe du har bruk for når du manøvrer en tømmerstokk – du kan ikke manøvrere den alene.

Det å bygge felleskap og bygge et godt arbeidsmiljø var en forståelig innfallsvinkel til de koreografiske øvelsene. Det å forstå rom og form intuitivt med utgangspunkt i egen kropp, det å etterligne kroppen med materialer som gutta gjorde på Filipstad, har også en verdi når du skal bygge senere. Fra det praktiske utgangpunktet, via koreografiske øvelser åpnet vi opp for samtaler om kunst, om byutvikling, om materialøkologi, om mennesker status i samfunnet, og om guttas egne mål.

I Oslo går det et skille mellom øst og vest – i øst tar ungdommene yrkesfag som bygg og anlegg, i vest tar ungdommene studiespesialisering og blir arkitekter. Hva skal til for at disse gutta blir arkitekter istedenfor tømrere? At de i det minste føler at de har et valg? HOW handler om å bruke stemmen i alt fra å be noen gi deg hammeren, til å kreve endringer i byen basert på det du tenker byen har behov for.

Vi tok utgangspunkt i byggene på Økern og ba guttene komme med sine ideer om hvordan byggene kan transformeres. De tegnet forslag. Skatepark på taket og restaurant. Viktig at det fremdeles er plass til grossisten. Hvis du føler at du er en del av noe tar du også ansvar for det. På dag 1 ventet gutta på å få beskjed om hva de skulle bygge. På dag 4 sa de selv at det de bygget var kunst. Hvorfor er dette kunst? Fordi det kan tolkes på mange måter. Det er ikke helt tydelig hva det er. Men for meg er det det, og det, og det.

Så begynte samtalene. En ville faktisk gjerne bli arkitekt. En annen hadde et forslag om at det på statsbudsjettet burde opprettes en post som handlet om å hjelpe nordmenn til å lære hva fellesskap er. Det burde bevilges penger til et program som skulle gjøre nordmenn vennligere og mer åpne. Stakkers nordmenn, de er lukka og forstår ikke felleskap, de hjelper ikke andre.

HOW handler først og fremst om dette usynlige laget. Om samtalene som skjedde når det konkrete ble bygget. Om hvordan man bygger den kollektive kroppen som er usynlig, men som likevel er et ekstremt viktig lag i byutviklingen.

For hvem er det man bygger disse byrommene? Hvem blir usynliggjort i disse prosessene? Hvem oppfatter seg som usynlig fordi man blir usynliggjort? En setning jeg har hørt som jeg mener sier mye om ambisjonene i HOW er «You have to see yourself in order to imaging yourself». Du må være noe for deg selv og andre, og ha verdi i en prosess for å bli hørt. Dette er også en sentral del av medvirkningen. Vi prater mye om det, men hva er medvirkning egentlig? Hva skal ligge til grunn for i det hele tatt å kunne medvirke?

Spør du noen hva de savner i byrommet sitt svarer de kanskje at de vil ha en benk eller huske. Det er ikke reell medvirkning. Hva må til for at det blir reell medvirkning? I forlengelsen, hva skal til for å ha et reelt demokrati? Hvis man skal være med å påvirke noe må man også kunne forestilles seg noe. HOW undersøker hvordan en slik prosess kan gjennomføres.

– Hva er forholdet mellom forestillingen som skjer på Økern i september og prosessen byggfagelevene har deltatt på? Hvordan får vi som publikum tilgang til denne prosessen og hva skal vi ta med oss som publikum?

– Prosjektet har ulike tidslinje, og ulike performative tidslinjer. Forestillingsøyeblikket i september og verkstedet med byggfagelevene har samme verdi og status i dette prosjektet, i motsetning til praksiser der prosessen bygger opp mot og fyller forestillingen publikum møter til slutt med verdi. I HOW skjer prosessene på ulike tidspunkt, men er like viktig for helheten. Prosessen med gutta har flere lag; verkstedet på Filipstad og arbeidet som skjedde der, både byggfaglig, koreografisk og ideologisk, fotoene og strukturene som nå er utstilt på Økern, og installasjonsprosessen. Verkstedet, etterarbeidet og installeringen på Økern, møtet mellom kroppene, byrommet og bygningene har sin egen performativitet, på tvers av tid og rom.

Så er det øyeblikkskunsten, forestillingen og de faktiske kroppene publikum vill oppleve i september. En performance vil alltid endre rommet den gjennomføres i, i den forstand at publikums opplevelse av stedet endres. Etter forestillingen vil hvordan du ser på tomtene endres som følge av kroppenes bevegelse der. Forestillingen har slik sett en gjenklang med uant tidsperspektiv.

I forestillingen fungerer utøverne som brobyggere og guider mellom publikum, byrommet og guttas strukturer, som forhåpentlig setter i gang refleksjoner rundt utviklingen av Økern.

Forestillingen ender på Skanskas tomt der vi møter Trond Solbergs objekter. De minner oss på annen arkitektur som finnes, på forskjellen mellom bygg i byen og på landet, om at Økern kunne sett annerledes ut.

Danserne har et fysisk språk som jeg håper både kan peke på stedets materialitet, på det som allerede er her. Jeg håper samtidig at forestillingen setter i gang forestillingsevnen og at publikum vil tenke på det som enda ikke er her, og på det som kanskje kunne vært.

Våre profesjonelle kropper i denne forestillingen er en slags fantasikropper, som du vil se på kostymene våre. Gjennom å være en absurd fantasikropp kan møtet med realitetene kanskje bli enda hardere – mer hard core. Det samme tenker jeg om guttene på bildene. De er faktiske kropper. De er naboene, de er fremtiden og de er usynliggjorte. Kanskje kan møtet mellom dansernes fantasikropper og fotoene av gutta sette dette forholdet i relieff.

To av gutta vil også fungere som vert for vandringene og vil derfor være til stede i helt konkret forstand. Vi har også med oss en gruppe nye elever fra bygg- og anlegg fra Kuben som er med å hjelpe til før og under forestillingen, og som lærer «scenemaskineriet», filme, og assistere. De har også bygget deler av det tekniske oppsettet med Trond Solberg.

– For å oppsummere med et komplisert spørsmål – kan kunsten bidra til reell medvirkning?

– Det er virkelig et viktig spørsmål.

Jeg har jo pratet om HOWs ideologiske bakteppe over. Jeg tror virkelig at kunst er de dråpene vi kan tilføre det usynlige stoffet som er en viktig del av byrommet. Kloden teater sørger for at Økern har en kontinuerlig tilførsel av slike dråper og at kunsten er tilstede kontinuerlig og over tid på Økern.

Når det er sagt har jeg et mørkere syn på kunstens muligheter til å bidra i byutviklingen etter vi ble en del av Økern!-prosjektet. Det å i det hele tatt få være til stede på noen av tomtene her har vært veldig vanskelig, vi har fått nei så mange steder. Gjennom Økern!-prosjektet blir vi påmint hvor store deler av Økern som er privat, og hva slags lappeteppe en by faktisk er. Det har ikke minst blitt tydelig hvor mange usynlige vegger vi faktisk må forholde oss til i byen.

Tidsperspektivene i byutviklingen er så lange at jeg ikke tror vi har noen reell påvirkning med disse prosjektet. Det er terapeutisk og viktig for meg å si det høyt. For ikke å lure oss selv, selv om jeg har stor tro på kunsten. Selv om planer ikke er vedtatt ligger det så mye arbeid bak at vi ikke kan rikke det. Hvis man mener at kunsten skal kunne ha et reelt forhandlingsgrunnlag i møte med Økern sentrum Ans, Skanska, eller Oslo kommune, er vi avhengig av mye større prosjekter som er inne mye tidligere, og som er inne mye lenger. Det er derfor veldig godt å jobbe med Kloden. Kloden har samarbeidet med Oxer over tid og de har en velutviklet forståelse for kultur. Den påvirkningen jeg føler vi har er derfor koblet til Kloden og teaterets tilstedeværelser på Økern.

Det vi har gjort nå er en kommentar til byutviklingen, en kritisk kommentar. Vi har fått tilgang til Skanskas tomt, til Økerns sentrums tomt, og til kommunens tomt. Det kan være at de nå bruker oss som en form for alibi – både kulturelt og med tanke på medvirkning. Prosjektet er sånn sett veldig tveegget for meg som politisk orientert kunstner.

HOW av Mia Habib Productions er et todelt prosjekt.

Første del var en workshop med byggfagelever som ble gjennomført i Kaffelageret på Filipstad i 2021 av Mia Habib i samarbeid med Namik Mackic og Eirik Nesheim (Counterfactual).

Andre del består av en installasjon, en utstilling og en danseforestilling som gjennomføres på Økern i perioden september til oktober, i samarbeid med blant andre billedkunstner Trond Solberg og lysdesigner Ingeborg Olerud, lydkunstner Jassem Hindi, for å nevne noen.

22.-24. september blir det forestillinger på Økern. Arrangementet er gratis, men krever reservasjon.

Økern! er et prosjekt der Oslo kommunes kunstsamling samarbeider med KORO om å realisere kunstprosjekter i Hovinbyen i nært samarbeid med lokalbefolkning og byutviklingsaktørene.

Prosjektet vil undersøke hvordan kunst og kunstnere kan spille en rolle i byutviklingen med kunstprosjekter som kommenterer, griper inn i eller på andre måter påvirker visjoner og planer for området.

Det overordnede målet er å utvikle nye metoder for å arbeide med kunst offentlig rom i sammenheng med byutvikling.