Selvbyggeren - Intervju med Anna Ihle

Til Selvbyggeren har Ihle laget videoverket Vi må ta den her plassen. Verket er basert på dialoger fra Kunstnerboligforeningens møter, som Ihle fulgte over en lengre periode etter å ha blitt invitert til å lage et kunstnerisk bidrag. 

I videoen utforsker en liten familie områdene rundt kunstnerboligene i Trolltun borettslag på Bøler i Oslo fra 1959. Med dukketeater som grep forteller filmen en del av historien bak kunstnerboligene som allerede finnes, og arbeidet med å kunne få til noe slikt igjen.

– Hei Anna. Kan du fortelle litt om tematikken du arbeider med i ditt kunstnerskap?

– I veldig mange år har jeg jobbet ganske spesifikt med arbeid som tematikk, for å forstå hva det er og hvilke motivasjoner som kan ligge bak. Jeg er interessert i hvordan arbeid både kan være noe giftig og negativt for individet, men også positivt og med en frigjørende kraft.

Å kalle tematikken arbeid bygger på et behov jeg har for å forstå hva livet består av og hvor all tiden vår blir av. Dette har vært en interesse lenge: Da jeg gikk på forberedende skole var jeg opptatt av å skrive ned alt jeg gjorde. Hvis jeg så på Desperate Housewives i tre dager i strekk måtte jeg finne ut om det var relevant eller ikke. Og så er det jo slik at det motsatte av å jobbe er å ikke jobbe; jeg kan være arbeidsløs, sliten, lat eller syk, for eksempel. Det er to sider av samme sak.

De siste årene har det blitt tydelig at det jeg er mest interessert i er å finne ut hvilke forutsetninger eller strukturer som finnes for arbeid. Hva slags økonomi gjør at man kan leve livet på den ene eller den andre måten? Hvilke type kropper gjennomfører hvilket arbeid? Størstedelen av vår våkne tid kretser jo rundt denne "jobben", og det er gåtefullt.

– Som en kunstner som arbeider i ulike medier – fra performance og video til skulptur, maleri og installasjon – hvordan tilnærmer du deg formen et nytt verk skal ta og hvilke materialer du skal bruke?

– Jeg ser på alle verkene mine som dokumentasjon av en performance, eller noe performativt jeg gjør. Jeg går ofte inn i det å lage et nytt verk med en tanke om noe jeg vil prøve å forstå. Jeg setter meg inn i, eller kaster meg ut i, en spesifikk situasjon, og så er det om å gjøre å komme ut av den igjen.

Verkene jeg viser til slutt er rester eller fortellinger av denne prosessen. Et verk kan for eksempel være at jeg spør meg selv hvordan jeg kan få innsikt i en protestantisk arbeidsmoral, og ender opp med å hogge en engel i tre; eller at jeg stiller spørsmål ved hva som skjer hvis jeg får noen kulturarbeidere til å skryte over seg selv på min utstillingsåpning.

Sistnevnte var en performance som ble dokumentert på video. Et annet eksempel er da jeg brukte treningsrommet til en styrkeløfter som atelier da hun var på den andre jobben sin som lærer. Der malte jeg akvareller og skrev. Jeg liker godt å jobbe med tre og har gjort det flere ganger, men generelt er jeg dårlig på å være trofast til materialer.

– Hvordan velger du hva du vil lage?

– Jeg lager rundt to verk i året. Hva hvert verk blir til handler ofte om en følelse av at det er noe jeg bare må lage. Det er knyttet til et sterkt behov. Av og til må jeg avklare om dette behovet egentlig er kunstnerisk eller ikke. 

For eksempel så er jeg veldig interessert i sopp, som jeg er veldig glad i, men som jeg ennå ikke har brukt kunstnerisk fordi jeg fremdeles tror at det bare er en egen sopp-kjærlighet – som er et annet type behov igjen. Så vurderingen her blir å spørre meg selv: Er det kunstnerisk eller har jeg bare skikkelig lyst til å finne en spissmorkel? Jeg tror ikke sopp-behovet mitt er kunstnerisk, faktisk. Men kanskje noe i prosessen rundt disse tankene kan være det. Jeg opplever ofte at noe blir kunstverk hvis jeg ikke helt vet hvordan jeg skal finne ut av det.

– Du ble invitert av Kunstnerboligforeningen til å lage et kunstnerisk bidrag til Selvbyggeren på bakgrunn av din kjennskap til lignende prosesser for alternativ boligbygging og verket Å bygge en seng / Å bygge et hjem – kan du fortelle litt om det?

– Jeg bor selv i et bofellesskap i Stavanger som jeg jobbet med i nevnte video. Huset er et borettslag som alle beboere må kjøpe seg inn i, og boenhetene er dyrere enn leiligheter flest selv om de er mindre. Sammen med partneren min fikk jeg muligheten til å kjøpe meg inn det samme året som jeg hadde fått kunstnerstipend. Uten dette ville jeg ikke fått lån. 

Nå bor vi her i en ettroms, som realistisk sett er det vi kommer til å ha råd til resten av livet. For oss er det greit og vi klarer oss på liten plass, men det at vi i det hele tatt fikk det til forutsatte nettopp stipendet, og at vi med dette på en måte klarte å "lure systemet". Det er som om boligmarkedet forutsetter at du må finne en "hack" hvis du har en lavere inntekt og ønsker å kjøpe et sted å bo. Og det er jo helt absurd.

Arkitektene bak bofellesskapet jeg bor i, stod for den nordiske paviljongen til arkitekturbiennalen i Venezia i 2021. Jeg ble invitert av Nasjonalmuseet til å lage et videoverk om bofellesskapet og beboerprosesser tilknyttet prosjektet. Det er interessante spørsmål, men jeg opplevde det utrolig vanskelig å kunne være kritisk nok, der jeg satt gravid midt inni et bofellesskap som jeg var usikker på om vi hadde råd til å fortsette å bo i, og jeg hadde behov for et hjem med mest mulig stabilitet.

Generelt vil jeg si at dette bofellesskapsprosjektet har mange gode intensjoner i forhold til byutvikling og det kommersielle markedet. Det jeg ser som den aller største svakheten er at brukergruppene som får ta del i utviklingen kun består av mennesker med kjøpekraft. Hva med de som ikke har råd til å bo der? De vil aldri få ta del i en medvirkningsprosess. Veldig mange blir altså automatisk ekskludert.

Sett slik har det vært utrolig deilig å jobbe med Kunstnerboligforeningen, for det er et prosjekt som handler om at mennesker skal kunne få et sted å bo uten å måtte finne en eller annen måte å "lure" boligmarkedet på. Det er et prosjekt jeg ser et enormt behov for. Og dette behovet er så absolutt ikke et kunstnerisk behov – det er et grunnleggende menneskelig behov for et sted å bo. Jeg ville se på dette behovet innenfor min kunstneriske praksis.

– Hvilke tanker gjorde du deg i researchfasen til verket ditt for Selvbyggeren, da du deltok på Kunstnerboligforeningens byggemøter?

– Det har vært inspirerende å se at Kunstnerboligforeningen jobber strategisk og tydelig med noe som for meg kan virke vanskelig å se for seg. Det er så mye komplisert byråkrati i boligprosjekter: forskjellige etater, grunneiere, og så videre.

Gjennom å delta på møtene forstod jeg viktigheten av å se slike treige politiske prosesser. En politisk avgjørelse kan tas fort, men da er den avhengig av at det er gjort et grunnarbeid i årevis som den kan hvile på. Jeg tenker at det er dette Kunstnerboligforeningen jobber med: å greie ut de forskjellige mulighetene for alternative boligmodeller.

Det er ikke noe unikt med kunstnere – alle trenger et sted å bo – men det er spennende å se at det finnes en tradisjon og historie for å jobbe ut ifra en spesifikk fagorganisasjon. Slik kan et prosjekt konkretiseres og fungere som en slags pilot for andre bygg og boligprosjekter.

– I det ferdige resultatet av dine undersøkelser har du laget en dukkefilm med din egen lille familie, hvor dere går rundt i nabolagene til kunstnerboligene på Bøler i Oslo. Hvorfor valgte du dukkefilm som grep?

– I researcharbeidet til Selvbyggeren, snakket jeg masse med Kunstnerboligforeningen, og spesielt Ina Hagen bidro med masse kunnskap og erfaringer fra arbeidet.

Jeg leste om kunstnerboligene i Oslo, på Bøler og Ekely, og fant ut at blant andre Anne Kat Vestly har bodd i en av dem. Dette fikk meg til å tenke på Barne-TV, noe som hjalp meg ta flere kunstneriske valg. Jeg tenkte på forventninger til framtiden og håpet som jeg fikk servert på skjermen som barn. Jeg ville vise fram disse stedene, vise hva som er mulig, med enkle hjemmelagde dukker som peker på en alternativ boligmodell. Møtene til Kunstnerboligforeningen hadde masse tung materie. Det de sier på møtene er viktig, men ofte i et språk som kan være vanskelig å forstå. Hvordan løfter en fram denne samtalen? Jeg bestemte meg for å velge ut enkelte sitater som løfter fram bruken av kunst og kunstnere i byutvikling.

– I dette og andre videoverk du har laget deltar du selv foran kamera. Hvordan er det?

– Til dette verket hadde jeg egentlig tenkt at jeg endelig skulle lage et prosjekt der ikke jeg selv måtte være med. Jeg har egentlig ikke lyst til å ha ansiktet mitt på ting. Men så kom kostnadsspørsmålet. Det er veldig mye billigere å bruke meg selv, og rundene med etiske problemstillinger kan jeg ta med meg selv.

Da jeg bestemte meg for å bruke dukkene fant jeg ut at det var en fin idé at en familie går rundt og ser på disse kunstnerboligene som de tenker ville vært fantastiske steder å bo, og på den måten ble også partneren og barnet mitt med i filmen.

– Hvem håper du at arbeidet når ut til?

– Verket er for de folka, sånne som meg, som har vanskelig for å se for seg hva som er mulig å oppnå med dagens boligpolitikk. Jeg kan ha enorme fantasier om min egen kunst, men når det kommer til det praktiske på samfunnsnivå, så kjenner jeg på mange restriksjoner. Jeg blir pessimistisk.

Derfor tenker jeg at det å visuelt konfronteres med prosjekter som Trolltun på Bøler, og se at det faktisk har skjedd før, og at det kan skje igjen, kan være en slags korrigering av perspektiver.

– Hva betyr begrepet "tidligfase" for deg som kunstner når det kommer til byutvikling?

– Det jeg tenkte på med en gang jeg hørte "tidligfase" er den første fasen i en kunstnerisk prosess. Og da får jeg akutt vondt i magen. Total usikkerhet.

Men når det gjelder byutvikling vil jeg sirkle tilbake til dette med brukermedvirkning, som jeg har tenkt masse på. Jeg synes det er viktig å stille spørsmål ved hvem som blir invitert til å bli lyttet til. Hvordan defineres brukerne, hvem definerer dem?

– Hvilken rolle tenker du at kunstnere og kunsten kan spille i byutviklingen?

– Premissene for måten kunstnerne skal innlemmes i byutvikling på er som regel feil. Dette tror jeg handler om at utviklere ønsker å få tilgang på kunstnernes måter å tenke på. Kunstnere blir invitert til å skape aktivitet, men får ikke plass som faktiske individer etter at det er gjort. Det synes jeg er helt absurd.

Derfor liker jeg Kunstnerboligforeningens prosjekt og føler meg trygg på å bidra til det fordi jeg vet at de faktisk jobber for at kunstnerne som personer skal få plass i byen, og ikke bare instrumentaliseres. Jeg tenker at vi kunstnere må finne måter vi kan klore oss fast i byen for å gjøre enda mer plass til andre. Dagens boligpolitikk er elendig, og folk trenger å bo.

– Har du noen tanker om måter kunstnere kan innlemmes i byutviklingsprosesser på som er bærekraftig?

– Jeg hadde en samtale med kunstner Ane Hjort Guttu, om offentlig kunst, og om den i det hele tatt kan gjøre noe politisk. Fritt etter eget minne, så pekte hun på midlertidighet eller å gjøre noe ulovlig som en måte kunsten kan være faktisk fri. Dette tenker jeg har noe for seg, at noe faktisk tøyes i kunsten, og jeg ser at det finnes potensial i midlertidige kunstprosjekter. Men, desto viktigere å undersøke er hva og hvem midlertidigheten skaper rom for etter det har funnet sted.

Uansett så tenker jeg at hvis den kunstneriske tankegangen er så uhorvelig interessant for byutvikling, så må kommunene ansette et par kunstnere i en 30-prosentstilling over noen år bare for å være plagsom i møter. Kunne ikke det være en fruktbar strategi?

Hvis vår arbeidsmetode er så attraktiv, så synes jeg den fortjener en plagsom plass, slik at kunstneren også får økonomisk handlingsrom til å kunne følge opp. I forhold til prosjektet Selvbyggeren så er jeg veldig glad for at det ikke er bare et blaff, men et pitstop i et langt og seigt fagpolitisk arbeid.

– Hvilken type kunnskap tenker du at kunstnere besitter som kan komme byutviklingen til gode?

– Det interessante med kunstnere er at de ofte tar stor plass i offentligheten, samtidig som de har lav inntekt og ofte ikke besitter en del privilegier knyttet til økonomisk status.

Det at kunstnere tenker "selvsagt skal jeg mene noe om dette!" kan i denne sammenheng ha en kjempestor verdi. På godt og vondt er mange kunstnere også flinke til slike "hacks" som jeg snakket om tidligere, og dette er noe vi kunstnere må være bevisst på – jeg mener det er problematisk at man hele tiden må ty til heldige "hacks" for å løse en del ting.

– Du har bodd i både Stockholm og Ahmedabad i India tidligere. Hvordan har det å studere og arbeide i forskjellige byer påvirket praksisen din?

– Jeg tenker at det er ulike forutsetninger for liv og virke på ulike steder, og at det er viktig å være oppmerksom på hvor man snakker fra.

Jeg har bodd på og sett modeller som har funket og ikke funket, og disse erfaringene er nyttige å konfronteres med, i valgene jeg gjør, enten det er kunstnerisk eller fagpolitisk eller i heimen.

I perioder hvor jeg reiser mindre er det veldig verdifullt for meg og min praksis å kunne ha samtaler med folk jeg har blitt kjent med i forskjellige byer og forskjellige land. Jeg tenker at det er en viktig måte å kunne få korrigert blikket mitt litt: Hvordan er det egentlig verden ser ut? Kontekstene er så forskjellige.

– Apropos internasjonale samtaler, kan du fortelle litt om podkasten du og din amerikanske kunstnerkollega Addoley Dzegede har laget sammen, "Ask Addoley + Anna"?

– Podkasten startet da jeg og Addoley traff hverandre da jeg gikk på Jan van Eyck Academie i Maastricht, og vi begge ville gi råd. Vi har også laget sesonger på oppdrag for Coast Contemporary, ASEFCC, CAC Brétigny og Nasjonalmuseet. Det innsenderne spurte oss om spisset seg etter hvert inn på nettopp dette med kunst og forutsetninger for å kunne jobb som kunstner.

For meg har podkasten og fungert som det korrektivet jeg nevnte tidligere. Norge er så lite og selvrefererende, så det er veldig godt med internasjonal input. Addoley jobber i USA, og der er jo "hacks" virkelig alfa og omega for å klare seg. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg der. Sånn sett tenker jeg at vi virkelig må verne om strukturene vi har klart å bygge opp i Norge, for de kan gi plass til et mangfold av stemmer.

– Til slutt: kan du fortelle litt om hva du arbeider med nå for tiden?

– I snart to år har jeg jobbet med å finne ut hvordan jeg kan håndtere rot og kaos uten å rydde det. Jeg har tenkt på rot og kaos som en slags visuell forståelse av konseptet "time management". Dette var utgangspunktet for min siste utstilling på KRAFT Bergen, Clean Break (2022). Her viste jeg blant annet et verksted for skulpturer, laget ved å fysisk røre sammen ting som er i veien eller rot; sponrester, brystmelk og lim, for eksempel. Disse viste jeg sammen med et lydspor fra et møte jeg hadde med en ryddekonsulent som fortalte hvordan arbeidsrommet mitt skulle organiseres.

I løpet av tiden jeg har arbeidet med dette har jeg interessert meg for hva som skjer hvis jeg bare lar ting være, slutter å vaske håret mitt eller ikke tar vekk alle tingene som flyter rundt omkring. Jeg har lest, ryddet og rotet som en slags modell for den her manglende oppdelingen i livet, og jeg stiller spørsmål ved om det alltid er så farlig når ting flyter sammen? Kan det bare være deilig også?

I mange år insisterte jeg på å bare skulle jobbe med kunst 37,5 timer i uka, som en slags arbeidskritisk modell. Jeg har begynt å sette spørsmålstegn ved denne oppdelingen, og roting og rydding er en slags utforskning av dette. Kan jeg tenke på arbeidstid som sykluser heller enn timer?

I oktober - november 2023 stilte jeg ut på Nitja senter for samtidskunst sammen med Cassie Thornton og Germain Ngoma, hvor jeg tror jeg har kommet fram til et svar på det store ryddespørsmålet. Jeg presenterte en fysisk løsning som er noe jeg har behov for – en slags fantasi eller lengsel.