Selvbyggeren - Intervju med Ane Hjort Guttu

Ane Hjort Guttu (f. 1971) er filmskaper, billedkunstner og professor i samtidskunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. De siste årene har hun laget en rekke filmarbeider som dels er iscenesatt, dels benytter seg av dokumentariske opptak og improvisasjon. Tekst står sentralt i praksisen hennes, både som en viktig komponent i arbeid med manus, og som frittstående tekster.

Kategori
Portrett
Publisert
Sist oppdatert: 
Portrettfoto av person som sitter på en stol foran bokhylle. Foto.
Ane Hjort Guttu. Foto: Marte Vold

Tekst: Live Drønen

Guttu er opptatt av maktstrukturer og representasjon, arbeid og læring, offentlig rom og økonomi. Til Selvbyggeren har Ane Hjort Guttu laget Økern, august 2022, en bok med tekst og bilder som er blitt til etter turer i Økern-området. Dette er en poetisk reflekterende tekst som rører ved hva det vil si å bevege seg i offentlig rom. Den ser på ekskluderende mekanismer i urban byutvikling og kunstens plass i disse prosessene.

– Hei Ane! Kan du fortelle litt om deg og ditt kunstnerskap?

– Jeg kommer fra Oslo og har bodd her, med noen opphold, gjennom livet. Jeg har et veldig sterkt forhold til denne byen.

I kunstnerskapet mitt startet jeg med å jobbe med fotografi og en form for konseptkunst, men har senere gått over til å jobbe med levende bilder gjennom film og videoinstallasjon. Dette kan være alt fra korte looper til 90-minutters spillefilm, som er det siste jeg har gjort. Jeg beveger meg dermed i feltet mellom kunst og film – fra filmfestivaler til utstillingsrom – som er et interessant område med mye aktivitet.

Selv er jeg nok mest knyttet til billedkunstfeltet. Det er der jeg opprinnelig kommer fra, og det er der jeg mener at de viktige og vanskelige diskusjonene foregår.

Kunstneren gir folk tilgang

– Hva er det med filmmediet som tiltrekker deg?

– Jeg kan bli veldig opptatt av spesifikke situasjoner som jeg tenker ut eller oppdager, og som jeg synes er meningsfulle, ofte uten å vite helt hvorfor. Jeg får lyst til å se situasjonene utspille seg, og da er det naturlig å gjøre dette gjennom film.

Jeg underviser i kunst og ser ofte at studentene er knyttet til noen spesifikke uttrykk fra tidlig av – f.eks. fra barndommen. De har noen former, eller tenkemåter eller grep, som nærmest er nedlagt i dem. Disse situasjonene er en slik ting for meg, en måte å tenke på som jeg alltid har hatt med meg. De kunne også vært utforsket gjennom litteratur, og jeg skriver jo også.

– Hvordan går du fram når du skal skape et nytt verk? Hvor kommer ideen fra, og hvordan tar du kunstneriske valg i utformingen?

– Jeg tar utgangspunkt i ting jeg opplever, eller ser glimt av, som er meningsfulle i en lengre tankerekke. Opplevelser som jeg bærer med meg som kunstner. Ut fra dette begynner jeg å skrive for eksempel en idéskisse.

Så utvikles prosjektet videre ut fra teksten og tenkningen rundt teksten. Når det gjelder film, så kommer jeg ofte på ulike scener, og så krever filmmediet at disse settes sammen. Tradisjonelt sett kan dette gjøres med transportscener, eller andre mindre ladede scener som fungerer som bindemiddel. En film som bare består av meningsfulle enkeltscener, kan oppleves som oppbrutt og stakkato og generelt «too much». Min nye spillefilm VOICE er litt sånn, fordi jeg ikke er så interessert i arbeidet med den sammenbindingen. Likevel tror jeg ikke det kan unngås helt. All kunst bygger opp en fortelling som man må hjelpe folk inn i. Kunstneren gir folk tilgang. Og hvis man ikke vil gi folk tilgang så må det være en del av tilgangen, hvis det gir mening?

– Hva handler spillefilmen VOICE om?

– Det er en fiktiv historie om en dokumentarfilmskaper som skal lage film om et ungdomsmiljø i Groruddalen for NRK. Ungdommene er aktive i et filmverksted som heter VOICE, der de lærer å lage film med mobilen; å skape noe direkte fra sine hverdagsliv og ting de brenner for. Det finnes uendelige muligheter i dette fantastiske filmkameraet som alle har i lomma, som jeg synes er fascinerende.

VOICE er opptatt av å gi ungdommen en egen stemme, mens filmskaperen fra NRK vil lage en mer konvensjonell dokumentar. Filmen handler dermed om dette møtet. Aktivistene i VOICE synes ikke filmskaperen kjenner miljøet godt nok, og vil ha medbestemmelsesrett. De har masse innspill til hvordan hun lager film, også rent formalt, og mener at måten hun gjør det på er fordomsfull.

Filmen er en slags kamp og vedvarende diskusjon om representasjon, eierskap og medvirkning. Den handler om hvordan og hvem som kan snakke om andre, og om hva som kreves hvis man skal gjøre dette. Jeg bruker ofte amatørskuespillere som på en måte «spiller seg selv» – i dette tilfellet var det vanlig ungdom som tok del i et forprosjekt der vi satte opp et ekte filmverksted over en periode.

– Hvordan har det vært å arbeide med spillefilm for kino kontra prosjekter for utstillingsrom?

– Selve arbeidet med filmen, fortellingen og menneskene som medvirker har vært utrolig fint. Men de økonomiske forholdene var harde. Vi laget spillefilm på kortfilmbudsjett, og det var veldig slitsomt, for å si det rett ut.

Det er krevende å komme inn i et nytt felt. Jeg kunne plutselig ikke bruke nettverket mitt og det jeg kan og vet fra før, i like stor grad. Men fordi filmen handler om agens (det som får noe til å skje), medvirkning og eierskap, så var det viktig for meg å finne en distribusjonskanal i filmens ånd, og kino og TV er massemedier der man potensielt når flere enn i et kunstrom. Det kjentes ikke riktig å skulle lage filmen for en kunsthall som de medvirkende ikke kommer seg til, eller har noe forhold til.

Noe av det verste med kunstfeltet er den manglende viljen til å nå ut til mange. Billedkunstnere er ofte fornøyde med å ha hundre tilskuere til et stort, fantastisk verk, og det er nesten skamfullt for dem å gå ut og si: «Kom og se! Dette er viktig!». I filmfeltet er det en annen selvfølgelighet i det å skulle strekke seg ut til folk.

Mennesket i byen og byen i mennesket

– Hvorfor ønsket du å bidra kunstnerisk til Selvbyggeren?

– Jeg synes at Kunstnerboligforeningens og UKS (Unge Kunstneres Samfund) sitt opprinnelige prosjekt, det å faktisk oppføre et boligkompleks for kunstnere, er veldig inspirerende. Det er i UKS sin ville ånd, de har ofte fått til ting som ingen hadde trodd man kunne få til. Arild Eriksen og arkitektkontoret Fragment kom opp med en veldig bra pilot. Men dette er langsomme prosesser, og selv om ønsket var en tomt til å faktisk bygge boliger på Økern, så ble ikke det noe av denne gangen.

Jeg bor i en kunstnerbolig selv, her på Bøler. Dette er et borettslag med 32 enheter, som er helt fantastisk å bo i, men på grunn av hvordan det er organisert, er det ikke noen reell boligmulighet for kunstnere i dag. Boligene har en klausul om at man må være fagorganisert kunster for å kjøpe, men ellers har de blitt en del av det frie markedet og går nå for nærmere ni millioner kroner. Så denne løsningen for kunstnerboliger kan bare fungere for noen ganske få, som blir sittende i boligene til de dør. Derfor synes jeg Kunstnerboligprosjektet til UKS var viktig og nytenkende.

Skulptur av snegle i grønn eng foran næringsbygg i bakgrunnen. Foto.
Sivert Donali: Sneglen, 1969. Foto fra Ane Hjort Guttus bok Økern, august 2022

– Kan du beskrive arbeidet ditt til dette prosjektet – boka Økern, august 2022?

– Jeg holdt på med spillefilmen min samtidig som jeg skulle lage dette verket og kunne derfor ikke lage noe veldig omfattende. Så jeg bestemte meg for å skrive, og det endte opp med å være veldig givende.

Teksten tar utgangspunkt i hvordan det kjennes å ha en kropp på Økern. Jeg kommer stadig tilbake til tittelen på en utstilling på Kunstnernes Hus i 1968 som het «Byen i mennesket». Per Kleiva hadde en nydelig plakat til den utstillingen, som viser et menneske inni et menneske inni et menneske, og så videre innover.

Min tekst tar altså utgangspunkt i mennesket i byen og byen i mennesket. Hva betyr det og hvordan oppleves det å gå rundt på Økern? Jeg ville svare på dette gjennom å lage en slags «travelogue» i et veldig lite område. Jeg har vært opptatt av ulike reiseskildringer, for eksempel Gustave Dorés London – A Pilgrimage, eller Robert Smithsons A Tour of the Monuments of Passaic, New Jersey. Det var befriende å bare la det være en tekst med bilder, og la bildene bare være dårlige iPhone-bilder, og i hvert fall ikke prøve å lage en film ut av det. Resultatet er altså denne lille boka, og jeg skal gjøre en høytlesning av den på Økern i juni. I svart dress, tenker jeg meg.

– Hva handler teksten om?

– Teksten stiller mange spørsmål om medvirkning i byutviklingsprosesser, og hvordan kunstnere brukes til det. Jeg opplever det som et dilemma for kunstnermandatet å skulle være med på å markedsføre et område. Det er vanskelig og selvmotsigende, og noe jeg alltid ender opp med å spekulere mye på.

Medvirkning er, som jeg skriver i teksten, et viktig byråkratisk krav til alle byutviklingsprosjekter. Og kunstnernes tilstedeværelse brukes som profileringsverktøy. Så ved å delta i dette prosjektet bidrar jeg til en viss type byutvikling – uansett hvordan jeg medvirker. Teksten min kretser rundt dette. Det var et poeng å ikke lage noe «flashy» eller stort, men at verket skal fungere som en stemme nedenfra, litt sur og trassig og fra perspektivet til enkeltmennesket som går omkring nede på bakken. For det er jo det vi gjør i byen.

Byutviklingsprosesser er så lange og komplekse, og inneholder så mange forhold som en ikke er herre over, at nesten all medvirkning etter min mening er illusorisk.

– Hva betyr begrepet «tidligfase» i byutvikling for deg som kunstner?

– «Tidligfase» er vel den fasen Økern har vært i en stund, når planene legges? Jeg fikk referert følgende sitat fra et foredrag av direktør for Plan- og Bygningsetaten, Ellen de Vibe: «Kunst er en viktig modningsfaktor i byutviklingen». Det betyr at de mener at Økern må «modnes». Men for kunstnere og små næringsaktører var Økern egentlig modent i forfjor. Allerede har atelierer blitt fjernet, og visningsrommet Caravan har mistet lokalene sine.

Dessverre regnes byen som «moden» når den er moden for de rike. Jeg ønsker meg en by hvor kunstproduksjon finnes, hvor fattige har råd til å leve, og hvor ikke-profitabel aktivitet og sensibilitet er mulig. Det er mye viktigere for meg enn at det finnes noe kunst i offentlig rom rundt omkring.

Ellers vil jeg si at det er positivt at Oslo kommunes kunstsamling går inn i ulike former for kunstnerisk utviklingsarbeid, og at de bidrar inn i prosjekter som Selvbyggeren.

Stort næringsbygg med biler parkert foran. Foto.
Foto fra Ane Hjort Guttus bok Økern, august 2022

– Hvilken rolle tenker du at kunstnere og kunsten kan spille i byutviklingen? I teksten din skriver du blant annet «Jeg tviler på at min kritikalitet vil bidra i noen som helst retning».

– Jeg mener det viktigste verktøyet kunstnere og alle andre har i disse prosessene, er former for overtakelse av områder. Det kan skje gjennom protester som hindrer de verste konsekvensene av en dårlig byutvikling, eller husokkupasjon, som gjør at man kan beholde områder som ellers skulle rives. Dette er det mange historiske eksempler på.

Når det kommer til Selvbyggeren har det vært veldig fint å delta. Jeg har lært mye og blitt kjent med andre som er opptatt av byutvikling. Jeg ser på den paviljongen som Selvbyggeren har oppført, mest som en slags spøkelsesmanifestasjon av et mulig kunstnerboligprosjekt i framtiden. Den originale ideen har masse potensiale.

– Har du noen tanker om hvordan kunstnere kan innlemmes i byutvikling på en mer bærekraftig måte?

Det bærekraftige må være å sette av områder til kunstproduksjon, og å lage gode forhold for kunstutdanning. Etter at staten insisterte på at det gamle Statens kunstakademi; St. Olavsgate 32, skulle bli hotell og ikke studenthus, har jeg mistet alle illusjoner.

For å være helt ærlig er jeg skikkelig sint på all retorikken rundt kunst i byutvikling, når det er så liten konsekvens å spore. Med en gang noens profitt er truet, kan du glemme atelierlokaler i indre by, for eksempel. Kunstnernes viktigste oppgave er å holde seg solidariske med vanlige mennesker med en vanlig økonomi. Det er derfor jeg er opptatt av husokkupasjon som en reell mulighet til å endre byutvikling.

– Har du noen eksempler på god byutvikling som du enten har vært vitne til eller vært interessert i?

– Angående husokkupasjoner, så var det en viktig strategi som bidro til å bevare både Rodeløkka og Bakklandet og Svartlamoen i Trondheim. Hafenstraße i Hamburg og Christiania i København er viktige eksempler på større områder der okkupasjoner har vært avgjørende.

Når det gjelder byutvikling i Oslo, er Gamlebyen et område som har blitt fantastisk mye bedre enn det var på for eksempel 1980-tallet.

Ellers har jeg vært opptatt av borettslagene; de var et veldig viktig byutviklingsgrep, som gav faktisk beboerdemokrati. De er riktignok fokusert på eierskap, men har for eksempel strenge regler for framleie og andre muligheter for profitt. Etter hvert som man bygger tettere og tettere, høyere og høyere, så blir borettslagene de fineste boligområdene i Oslo. Borettslagene oppover vestsiden av Groruddalen og her på Bøler har enorme, felles grøntarealer mellom husene som nye boligområder bare kan drømme om.

Gule blomster i veikanten. I bakgrunnen skimtes noen høyblokker. Foto.
Foto: Ane Hjort Guttu

Byen som et sted for produksjon

– Hvilken type kunnskap tenker du at kunstnere besitter som kan komme byutviklingen til gode?

– Kunstnere har estetisk og poetisk kompetanse og en idé om byen som et sted for produksjon. Ikke bare et sted å sove og gå på kafé, men også et sted å jobbe og leve. Kunstnere engasjerer seg ofte i nærmiljøet sitt, og er med på å aktivere områder. Dessverre brukes de ofte til slik aktivering, for å så bli kastet rett ut etterpå. Sånn sett kan de ende som motorer som bare flyttes rundt i byen på tomgang.

– Selvbyggeren er skapt rundt Kunstnerboligforeningens fokus på at alle kunstnere trenger et sted å bo og arbeide og en inntekt å leve av. Hva er din personlige erfaring med å bo i en kunstnerbolig? Påvirkere det praksisen din på noen måte?

– Å bo her på Bøler har gitt meg mye mer respekt for ulike måter å være kunstner på, og for kunstnergenerasjoner helt tilbake til 1960-tallet. Jeg ser dem stå på og jobbe til siste åndedrag. Det er hyggelig å bo i et borettslag hvor man deler mange verdier og har forståelse for hverandres økonomi og etikk.

Jeg synes kunstnerboliger er en veldig fin idé, men jeg mener nok at det finnes andre grupper mennesker som fortjener boliger like mye, eller mer, enn kunstnere. Det kan fort bli litt selvgodt å sitte her og være kunstner og tro at man er så viktig for byen.

– Tror du kunstnerboligprosjekter kan fungere som modeller for annen boligbygging?

Ja, og nettopp det synes jeg er kjempeviktig. Jeg tror at mange kunstnere er åpne for å prøve ut nye modeller, som andre beboere kanskje ikke vil være like interessert i. Og jeg tror noen beboerformer kan basere seg mye mer på frivillighet og fellesskap.

Det finnes interessante borettslag, som Selegrend i Bergen, som fordrer en viss grad av engasjement fra alle som flytter inn. Dette var også et viktig element i tenkningen rundt Selvbyggeren og kunstnerboligprosjektet.

– Hva håper du at prosjektet ditt til Selvbyggeren fører til og hvem håper du det når ut til?

– Inntektene fra salget av boka går til fri bar på Kunstnerboligforeningens sommerfest. Så jeg håper vi får solgt alle bøkene slik at det blir skikkelig bra fri bar!

Jeg håper jo virkelig at Kunstnerboligforeningen fortsetter sitt arbeid, og det ville vært fantastisk hvis de fikk tildelt en tomt og faktisk kunne gjennomføre prosjektet. For min egen del tror jeg at jeg vil gå nærmere inn i noen av tankene jeg fikk av å skrive teksten til boka. Særlig vil jeg undersøke konkrete bilder som jeg ser for meg, bilder av det å bevege seg i byen. Hvordan inngår steder i byen i ens egen psykogeografi? Hva gir man tilbake til byen når man bare er i den, eller til og med når man står og ser på byens liv?

– Til slutt: hvilke andre ting arbeider du med nå og framover?

– Ved siden av lanseringen av VOICE har jeg akkurat gjort ferdig en annen film. Samtale er en oppfølger til filmen Frihet forutsetter at noen er fri fra 2012, om en åtte år gammel gutt som var imot skolen. Nå har jeg møtt ham ti år etter, og snakket med ham om den gamle filmen, hvordan han ser på denne i dag og hvordan han husker den tiden.

Jeg er jo veldig opptatt av spørsmål om representasjon og hva som skjer med noen som blir representert av noen andre. Det er jo særlig utfordrende når man filmer barn, som ikke har full innsikt i hva de er med på. Faktisk er den filmen fra 2012 én av årsakene til at jeg senere har jobbet mye med fiksjon, der er det mindre diffuse maktforhold.

Det vært spennende å gå tilbake i den filmen. Jens, som han heter, snakker veldig åpent om at han har følt seg eksponert og vært usikker, men også glad over at den gamle filmen finnes. Det er ikke så ofte man går inn i et slikt prosjekt etter ti år. For meg var det interessant – også for å se hvordan jeg selv tenkte den gangen.